Kronikk i DagenMagazinet.no
15. juli 2008.
Av Jon Kvalbein.
Gud er glad i deg. Uansett hva du tror og hvordan du lever, skal du vite: Gud elsker deg. Dette hører vi stadig i dagens forkynnelse. Men er det sant at Gud er glad i alle? Eller kan påstanden fungere tilslørende, misvisende eller simpelthen forførende?
Frelsesverket omfatter alle.
Nøkkelen til det rette svaret finner vi i Jesu ord: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv» (Joh. 3:16). Uttrykket «elsket verden» er bemerkelsesverdig. For «verden» er ugudelige syndere.
Bibelens budskap er radikalt: «Mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige» (Rom. 5:5). «Likesom èn manns overtredelse ble til fordømmelse for alle mennesker, slik blir også èn manns gjerning til livsens rettferdiggjørelse for alle mennesker.» (v.18). Det er ingen tvil: Guds kjærlighet og frelsesverk i Kristus omfatter alle!
Jesu liv vitner om det samme. Han diskriminerte ingen. Han satte seg til bords med de utstøtte. Begrunnelsen var: Jeg er kommet for å kalle syndere (Matt 9:13). Han førte samtaler med fariseerne og de skriftlærde. Han ønsket å lede tankene deres på rett spor.
Jesus ble glad i den rike unge mannen som kom til Jesus og spurte hva han skulle gjøre for å arve evig liv. Likevel pekte Jesus på det svake punktet i mannens liv. Og mannen gikk bedrøvet bort. (Mark. 10:17ff). Hans rikdom hindret ham i å følge Jesus.
Jesu kjærlighet omfattet også dem som forlot ham. Og han oppfordret til å elske sine fiender. På korset ba han for sine ugjerningsmenn: «Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør.» (Luk. 23:34).
På korset kom Guds kjærlighet til syne: «Ved dette ble Guds kjærlighet åpenbart iblant oss, at Gud har sendt sin enbårne Sønn til verden, for at vi skal leve ved ham.» (1. Joh. 4:9). Jo, Jesu frelsesvilje og frelsesverk inkluderer alle! Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. (1. Tim. 2:4).
Troen skaper skille.
Men alt er ikke sagt med dette. Gud satte fra skapelsens morgen et skille i tilværelsen – mellom lyset og mørket, mellom det gode og det onde (1. Mos. 1:4). Adam valgte å sette sin lit til Slangens ord framfor Guds ord. Overtredelsen førte alle mennesker under Guds dom. Straffen er evig fortapelse.
Men ved Kristi frelsesverk har mennesket fått en ny mulighet: Hver den som tror på ham, skal ikke fortapes, men ha evig liv! Her oppstår et skille: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet» (1. Joh. 5:12).
Ingen har omtalt dette skillet skarpere enn Jesus selv. Jesus skiller mellom «verdens barn» og «Guds barn» (Luk. 20). «Alle dem som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn de som tror på hans navn.» (Joh. 1:12).
Men til jøder som forkastet ham, sier Jesus: «Var Gud deres far, da hadde dere elsket meg - - -. Dere har djevelen til far, og dere vil gjøre etter deres fars lyster» (Joh. 8: 37ff). Fariseere og de skriftlærde får høre: «Slanger! Ormeyngel! Hvordan skal dere unnfly dommen til helvete?» (Matt. 23:33).
En dag skal Jesus komme til dom. Da blir skillet synlig for alltid. Jesus skal skille folkeslagene, slik en gjeter skiller sauene fra geitene. Noen skal arve evig liv i Guds rike. Men de som har forkastet Kristus, blir henvist til «den evige ild, som er beredt for djevelen og hans engler» (Matt. 25). Det store skillet går mellom dem som ikke har bruk for Jesu nåde og dem som erkjenner sin synd og får tilgivelse for Jesu skyld.
For Guds domstol nytter det ikke å vise til at man i grunnskolen har lært at alle religioner og livssyn er like sanne. Jesus har sagt: «Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14:6). Dåpsattesten er ingen inngangsbillett til Guds rike. Det nytter ikke å vise til at kirkemøter og biskoper har godtatt og velsignet deres livsførsel. Nå er det Guds målestokk som gjelder.
Menneskeheten deles i to. Og dommen er endelig. Det er dette evighetsalvoret som ligger til grunn når Jesus gir misjons-befalingen: «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til mine disipler!» (Matt. 28:17ff). Misjon dreier seg om å berge mennesker fra evig fortapelse.
Svikter forkynnelsen?
Det er ingen grunn til å frykte Gud, tenker mange i dag. For Guds kjærlighet omfatter oss alle. Dette budskapet passer utmerket med tidsåndens relativisme.
Men det stemmer ikke med Jesu ord: «Men til dere, mine venner, sier jeg: Frykt ikke for dem som slår legemet i hjel, og deretter ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte.» (Luk. 12:4f). Bibelen forteller oss: Du har grunn til å frykte Gud! Det er en stor svikt ved dagens forkynnelse at evighetsalvoret mangler.
Guds hellige lov og vilje skal forkynnes i hele sin radikalitet. Bare der alt håp om å oppnå frelse ved egen innsats er oppgitt, får evangeliet tre frem i sin ufattelige storhet: Alt det Gud krever av deg, har Kristus gjort for deg. Din syndestraff er sonet, og du får Kristi rettferdighet ufortjent av bare nåde ved troen på ham!
Å bare forkynne at Gud er glad i alle, er verken lov eller evangelium – det leder verken til sann syndserkjennelse eller til sann forståelse av evangeliet. Der skillet mellom frelse og fortapelse ikke blir forkynt, blir budskapet om at Gud er glad i alle, en søvndyssende forførelse.
Vi ber om vekkelse. Men hvordan kan samvittigheten vekkes til omvendelse, dersom det er sant at Gud er like glad (likeglad) uansett hva jeg tror og hvordan jeg lever?
Istedenfor å si at Gud er glad i alle bør vi forkynne: Guds frelsende kjærlighet i Kristus omfatter alle uten unntak. Gud vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse.
Men den som ikke vil tro på Jesus, har forkastet sannheten og får ingen glede av Guds kjærlighet. «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh. 3:36).
--------------------
Klippet fra Josafat.no
