Forkynnelse av endetidens budskap.

Fra ”Forkynn Ordet”.
Av Dag Risdal.
(Side 154-163)

1) Forkynnelse om endetiden før og nå.
At læren om de siste ting, Kristi gjenkomst og de begiven­heter, som står i forbindelse med dette (eskatologien), bør ha sin plass i den kristne forkynnelse, kan det neppe være tvil om.

Likevel må det sies at denne del av Guds råd ikke alltid har fått like fremtredende betoning i kirkens forkynnelse.

Budskapet om Kristi gjenkomst og det kristne håp fikk lyde klarest i perioder med sterke åndelige vekkelser. I den pietistiske forkynnelse på 1700-tallet var noe av grunn­tonen å peke på alvoret ved Jesu Kristi gjenkomst. Det gjelder å være rede, våke og be. Innen pietismen talte man med stort alvor om verdens forførelse. For Guds barn gjelder det å «ferdes i frykt i deres utlendighets tid» (1. Pet. 1,17).

Flere av de salmer og sanger som er skrevet i perioder med sterke vekkelser har nettopp betont livets alvor i sam­menheng med Jesu gjenkomst.

Etter pietismen fulgte en mer fornuftstro periode, der endetidens temaer ble lite fremhevet i forkynnelsen. Man dvelte mest ved de jordiske og timelige verdier.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble læreren om de siste tider og ting igjen tatt mye opp i forkynnelsen i Norge. Men det ble ikke sjelden trukket frem mer om dette emnet enn det, som Skriften gir grunn­lag for.

Faren for å gå ut over det, som står skrevet er spesielt nærliggende når det gjelder fremstillingen av de siste ting (sml. 1. Kor. 4,6).

Vi har flere eksempler fra kirkehistorien som viser hvordan svermeriet lett kan komme til å drive spekulasjon om det som gjelder nettopp dette emnet. Man kan komme til å forkynne mer enn det som er åpenbaret (sml. 5. Mos. 29,29). I enkelte deler av vårt land er det dessuten kommet inn en del reformert lærestoff om endetiden i lekmannsforkynnelsen.

Men så skjer det en «pendelsvingning». I en slags frykt for å bli svermerisk, så holder man tilbake enkelte sider ved Guds råd som derved ikke blir forkynt. I dag for­kynnes det for lite om Kristi gjenkomst og det evige håp. Vi lever i en jordvendt tid.

Vår generasjon har mistet noe av evighetsperspektivet over livet. Av den grunn rives vi lett med av velferden, materialismen og forbrukersamfunnets idealer.

Det er nødvendig at den troende og bekjennende kirke arbeider med å trenge inn i Guds ords tale om eskato­logien. Vranglæren bekjempes ikke med fortielse, men ved forkynnelse av den sunne lære. Vi bør prøve å finne ut hva Gud har sagt om det kommende (Lars Eritsland).


2) Hva lærer Bibelen om endetiden?
Bibelens historiesyn er målrettet. Hele frelseshistorien går mot et mål. Alt går mot Kristi gjenkomst og dommens dag (2. Pet. 3,10). Da skal alt hva synden har ødelagt bli gjenopprettet. «Men vi venter etter hans løfte nye himler og en ny jord hvor rettferdighet bor» (2. Pet. 3,13).

Skriften lærer med overbevisning, at Kristus skal komme igjen, både som frelser og dommer (Joh. 5,27; Ap. Gj. 17,31 og Fil. 3,20 f.).

Vår trosbekjennelse stadfester også dette: «Kristus skal komme igjen for å dømme levende og døde».

Hele Det nye Testamente er gjennomtrengt av tanken om Jesu gjenkomst. Jesus selv holder sine store og alvorlige prekener om endetiden (Matt. 24 og 25; Luk. 21).

Vi finner i NT en lengsel etter fullendelse og forløsning (sml. Rom. 8,18-23). Men samtidig ligger det et veldig alvor i Bibelens tale om Jesu gjenkomst (2. Kor. 5,10).

Alt som har vært skjult, skal på dommens dag bli åpen­baret (Åp. 20,12 ff). Det som blir det avgjørende for det enkelte menneske er hvordan det har stillet seg til Jesu Kristi åpenbaring. Det er forholdet til Guds Sønn, Jesus Kristus, som da skal bli bestemmende for den evige skjebne (Joh. 3,36).

Paulus gir i enkelte av sine brev en grundig behandling av læren om de siste ting. Paulus ser den legemlige opp­standelse på den ytterste dag i sammenheng med Kristi oppstandelse fra de døde (1. Kor. 15). Når Paulus i dette mektige kapitlet om oppstandelsen taler om «de førs­te ting» som han overga menigheten (v. 3), så inneslutter han ogsa læren om «de siste ting» (v. 20-58).

Vårt kristne håp er nøye knyttet til «Jesu Kristi opp­standelse fra de døde» (1. Pet. 1,3). Ja, Kristi legemlige oppstandelse er selve kjernepunktet i endetidens budskap og for så vidt i hele evangeliet (1. Kor. 15,11-20).

Derfor trekker Paulus en rett slutning: «Dersom de døde ikke oppstår, da la oss ete og drikke, for i morgen dør vi« (1. Kor. 15,32).

Men fordi Kristus er oppstanden (1. Kor. 15,20), så vil det en dag finne sted en oppstandelse for alle men­nesker, enten til evig liv eller til evig dom (Dan. 12,2 og Joh. 5,29).

Bibelens grunntone vil derfor være som det gamle pro­fetordet: «Og fordi jeg vil gjøre således med deg, så gjør deg rede til å møte din Gud, Israel!» (Amos 4,12).

Hver gang Bibelen taler om Jesu gjenkomst, minner den oss om at vi må leve i våkenhet og åndelig beredskap. «Våk derfor! for dere vet ikke hva dag deres Herre kom­mer» (Matt. 24,42).

Den siste tid eller «de siste dager» ble innledet med Jesu første komme, da Gud talte ved Sønnen (Hebr. 1,1). Allerede i aposteltiden kunne en finne spor av «ende­tidstegn», som lunkenhet, frafall fra troen, falsk lære, Anti­kristens ånd, forhædelse, forfølgelse av Guds menighet, krig, hunger, jordskjelv, o.s.v. (1. Tim. 4,1; 2. Tim. 3,1-3 og 1. Joh. 2,18).

Men et studium av Matt. 24; 2. Tess. 2; 2. Pet. 3 og Johannes Åpenbaring viser at endetidstegnene skal tilta i styrke og omfang mot slutten av denne tid. «Innerst inne dreier det seg om menneskehetens økende syndsfordervel­se, om gudløsheten som stadig mer tar overhånd» (David Hedegard).

Det skal skje tegn både i naturlivet, i folkelivet og i kristenheten. Det ser ut som at det i avslutningsfasen vil dreie seg om en demonbesettelse i verdensmålestokk. Den kommer som en straff over frafallet og som en frukt av det (Lars Eritsland).

I en avskjedshilsen fra professor Ivar P. Seierstad til Me­nighetsfakultetets studentorgan «Mellom brødre» (1970, nr. 5), nevner han fem ting som har overbevist ham om at menneskeslekten går mot en siste runde:

1. Evangeliet forkynnes i dag for alle folkeslag (Matt. 24,14). De tekniske hjelpemidler, radio og TV, har mu­liggjort dette. Budskapet når ut i all verden.

2. Det store frafallet som skildres i 2. Tess. 2, og som skal inntreffe før Herrens dag, er nå uten tvil inntrådt. Det vestlige Europa er jo i dag en like stor misjonsmark som de «tradisjonelle» misjonsland.

3. Lovløshetens ånd gjør seg gjeldende med en styrke som aldri før i menneskeslektens historie. Den ytrer seg på alle plan i det moderne kultur- og samfunnsliv, og like inn i den teologiske tenkning.

4. Den sataniske tillokkelse og grusomhet synes å nærme seg et maksimum i folkeverdenen. - Og Bibelen sier: «Djevelen er faret ned til dere i stor vrede, fordi han vet at han bare har en liten tid» (Åp. 12,12). Han har det særlig travelt med det første, fjerde og sjette bud.

5. Aldri før har martyrenes blod ropt så sterkt og tusen­tallig til himmelen som i dag.

Alt dette varsler at den siste akt i dramaet står for døren (Ivar P. Seierstad).

«Vi kan ta avisen i den ene hånden og Bibelen i den andre og se at historiens største drama utfolder seg for våre øyne» (Billy Graham).

Vi finner innen Skriften en viss «spenning» i fremstil­lingen av endetidens budskap. På den ene side viser Jesus til de klare tegn som skal inntreffe før han kommer igjen (Matt. 24,3 ff). På den annen side så skal Jesus komme bratt, plutselig, uventet, som en tyv om natten (Matt. 24,42-44). In­gen skal kunne beregne seg til denne dagen (Matt. 24,36).

I denne ventetiden skal troens folk forkynne evangeliet, og søke å vinne mennesker for Gud. For Herren har langmodighet med å vente, «da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse» (2. Pet. 3,9).

Denne ventetiden eller nådetiden er blitt kalt «Guds ekstratid for misjonen». I denne tid skal vi intensivere vårt arbeid for Kristus (Matt. 24,45-46).

For den troende blir Kristi gjenkomst en gledelig og un­derfull begivenhet (1. Joh. 4,17). For den som står utenfor samfunnet med Kristus, vil det bli den største av alle katastrofer, en tragisk atskillelse for tid og evighet, og en ufattelig skuffelse. Det vil bli et helvete å møte Lammets vrede (Åp. 6,15-17).

Men for dem som er rede, hvilken herlig rikdom og forvandling går ikke disse i møte (Åp. 21,1 ff.).


3) Hvordan skal vi forkynne endetidens budskap?
Vi vil kort nevne noen tanker og synspunkter:

a) Vi må ikke sette segl på det som Gud har åpenbaret.
Hele Johannes Åpenbaring behandler læren om Jesu Kris­ti annet komme. En bør merke seg innledningen og av­slutningen av denne mektige bok:

I Åp. 1,1 lyder det: «Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som snart skal skje - - -». Det som Gud har åpenbaret, det vil han ha forkynt, så langt som han har åpenbaret det.

Det samme sies i Åpenbaringsbokens avslutning, bare med andre ord: «Du skal ikke sette segl for de profetiske ord i denne bok, for tiden er nær» (Åp. 22,10).

Budskapet i denne bok er skrevet til Jesu Kristi tjenere, for å sette dem bedre i stand til å tjene og ennå mer trofast gjøre Guds vilje, ved å gi akt på det profetiske ord.

«Åpenbaringsboken vil ikke tilfredsstille kjødelig nys­gjerrighet, men den vil hjelpe Guds folk til å forstå sitt kall i de siste tider, for at de skal lære å kjenne de krefter som er virksomme i tiden og ruste seg til å møte endetidens trengsler» (David Hedegard).

Forkynnelsen har her en viktig oppgave med å hjelpe Guds folk til å arbeide seg inn i og tilegne seg budskapet: «Salig er den som leser, og de som hører det profetiske ord og tar vare på det som er skrevet der, for tiden er nær» (Åp. 1,3).

Budskapet skulle være en sterk og mektig tilskyndelse til helliggjørelse.

b) Budskapet må forkynnes med sindighet
Budskapet om endetiden skal altså klart forkynnes! Men like vesentlig er det å understreke at det skal forkynnes med åndelig og sunn dømmekraft (1. Pet. 4,7).

Også her gjelder formaningen: «Om noen taler, han tale som Guds ord» (1. Pet. 4,11).

Dette betyr at all «sensasjonsjakt» i forbindelse med læren om de siste ting må en kristen forkynner helt unngå.

En predikant bør tale klart om alvoret ved Jesu gjen­komst, uten å gå for mye inn på spekulasjoner om den detaljerte rekkefølge av det som skal skje. Tusenårsriket har en lite fremtredende plass i Guds ord. Det er sikkert rett at den har det også i vår forkynnelse (Lars Erits­land).

En bør merke seg at Augustana (art. 17) taler klart om Jesu gjenkomst. Men Augustana avholder seg fra å gå i detaljer om de siste ting.

Denne nøkternhet som har fulgt bekjennelsestro luther­dom i disse spørsmål bør vi ta lærdom av i dag. I for­kynnelsen bør en ikke uttale seg for kategorisk om detaljer angående de siste tider.

Nettopp derved kan det profetiske budskap som gjelder endetiden bli hva det skulle være: «til oppbyggelse, for­maning og trøst» (1. Kor. 14,3).

c) Den eskatologiske forkynnelse må lyde sammen med Kristus-budskapet
Budskapet om endetiden må ikke isoleres fra den sentrale Kristus-forkynnelse! Den
eskatologiske forkynnelse må ikke være noe «spesialfelt» ved siden av eller i tillegg til Skriftens grunnsannheter for øvrig.

Endetidsbudskapet må forkynnes i nøye sammenheng med lov og evangelium, dom og frelse, Guds vrede og Guds nåde. Ja, budskapet om Jesu snare gjenkomst skal aktualisere og forsterke formaningen til a vende om og tro på Jesus.

Frelsestilbudet må nå ropes ut med enna større styrke, for Herrens gjenkomst står for døren. Det skal nemlig komme en dag da det ikke er mer tid og anledning til å vende om (Åp. 10,6).

Forkynnelsen skal være som en kraftig vekker-klokke. Nå er det alvor!

d) Den eskatologiske forkynnelse skal være et trøstens ord tit troens folk
Det er sant at endetidsbudskapet er ledsaget av stort alvor i Skriften. Men samtidig bærer «endetidstegnene» bud om at forløsningen stunder til og at sommeren er nær (Luk. 21,28-31).

Dette er den kristnes trøstefulle håp. Dette er gode nyheter. Snart kommer han vi venter på (Hebr. 10,37). Her skal forkynnelsen også ha et trøstens ord å bringe ved dette håp (1. Tess. 4,16-18).

Fra kirkehistorien kan vi lære at i tider da det eskato­logiske budskap lød klarest og med størst åndskraft, da ble troens folk mest ivrig og trofast i tjenesten for Kristus. Brorson har gitt et fint uttrykk for denne sannhet i en av sine salmer:

«Når Jesu kjærlighet, kun rett betraktes,
Og verdens herlighet for intet aktes,
Når himlen er oss kjær, og lys og yndig,
Da bliver Herrens hær, i striden myndig».
(Sang nr. 402, vers 7 i Sangboken).

Forkynnelsens oppgave blir da å formidle noe av pil­grimssinnet (Hebr. 11,8-10). Samtidig skal den tilskyn­de Guds folk til å arbeide med troskap i menighetsliv og i yrkesliv (Matt. 24,45-46).

Forkynnelsens store oppgave i endetiden blir å veilede troens folk til en rett bruk av tid og krefter med å utbre evangeliet. Forkynnelsen skal drive Guds folk til bønn (1. Pet. 4,7).

Også i endetiden må vi regne med vekkelsens mulig­het! Gud har før i historien sendt vekkelser som har stanset omfattende frafall og rettet opp dype moralske forfall i folkene. Hvorfor skulle han ikke også kunne gjøre det i vår tid - i våre nordiske land?

e) Skal enhver predikant tale om endetidens budskap?
Vi har tidligere understreket at hele Guds råd skal for­kynnes, men det er ikke dermed sagt at enhver predikant skal forkynne hele Guds råd.

Det er ikke sikkert at alle forkynnere har like store forutsetninger til a tale om endetidens budskap. En trenger både lys i Ordet og nådegave til det. Det ser ut som om Herren har gitt enkelte personer innen menigheten en sær­lig nåde til å forkynne dette budskap. Vi trenger slike forkynnere i vår tid.
--------------------
"Forkynn Ordet" er udgivet på Lunde Forlag 1974.
--------------------

LITTERATUR:
Hakon Fred. Breen: Hovedtanker i Johannes Åpenbaring. Indre- misjonsselskapets Bibelskole, 1967.
Lars Eritsland: Herren kommer. Lutherstlftelsen, 1971.
Per Flacke: Sendebrevene i Johannes' Åpenbaring. Credo forlag.
David Hedegard: Åpenbaringens budskap til var tid. Norsk Luthersk Forlag, 1949. .
David Hedegard: Nar han kommer. Lundes småskrifter, nr. 4, 1971.
Lars Lande: Eskatologisk forkynnelse. Fast Grunn, 1950, s. 275.
Olaf Moe: Bibelens siste bok. Land og Kirke, 1960.
Sigvart Riiser: Oppstandelsen og det evige liv. Nomi, 1962.
Osmo TiiliHi: Mot evigheten. Lutherstlftelsen, 1966.
Fredrik Wisløff: Antikrist. Lutherstiftelsen, 1964.