Fra Bibelsk Tro,
Nr. 4, 5 og 6 - 2001.
Av Eivind Gjerde.
(Som pdf-fil her)
Vi vil i tre nummer av Bibelsk Tro gi en presentasjon av religionen islam. I den første artikkelen skal vi presentere den så sakssvarende som mulig.
Et problem oppstår her fordi den muslimske religionen er omtrent like oppsplittet i ulike retninger som den kristne kirken er det. Vi legger derfor vekten på sunna-islam (sunni-islam) som er den avgjort største retningen. I den siste artikkelen skal vi gi en kritisk vurdering av den i lys av den kristne tro.
Grunnen til at vi bruker spalteplass på islam i et kristent tidsskrift, er den uhyre aktualitet denne religionen har. Islam er den religionen som vokser raskest i verden. Ekstreme muslimske retninger er svært ofte omtalt i media i forbindelse med vold, drap og forfølgelse av kristne. Den islamske religionen betyr også mye for den permanente krisen i Midtøsten.
Islam er det største religiøse samfunn i Norge ved siden av den kristne kirke. Det er over 60.000 muslimer i Norge. I de siste 10 – 15 årene har vi fått en sterk innvandring av muslimer til Norge.
Mange kristne har et fryktforhold til denne religionen. De tallrike vitnesbyrdene om kristendomsforfølgelser fra Indonesia, Sudan, Irak, Iran og mange andre land, virker skremmende.
Hva er det som gjør at ekstreme muslimer viser et så fanatisk hat mot særskilt kristne og jøder?Vi skal prøve å svare på det i den siste av disse tre artiklene. Her og nå skal vi bare presentere de viktigste trekkene innen sunittisk islamsk tro og etikk.
Begrepene "islam" og "muslim".
Disse to begrepene blir mye brukt, men hva betyr de? Betydningen viser et svært sentralt element ved den muslimske religion.
Begrepet islam er infinitiv av et arabisk verb som betyr: "Underkastelse","overgi seg" eller "være lydig". Muslim er passiv partisipp av det samme verbet og betyr en som "er blitt gjort lydig" eller "underkastende". En muslim er en som underkaster seg Allah og vil lyde hans vilje.
"Allah er større".
Allah er ubeskrivelig stor for en muslim. Det kjente uttrykket Allahu akbar blir ofte oversatt med Allah er stor. Det er bare delvis sant for en muslim. Uttrykket betyr egentlig: Allah er større.
Poenget med dette er å understreke at Allah er ufattelig stor. Han er så stor og opphøyet at det er umulig å skulle prøve å gi ham en bestemt beskrivelse eller avgrensning.
Allah står over alt og alle. Han har skapt alle vesener og har derfor krav på alle menneskers underkastelse og tilbedelse. Å unnlate å underkaste seg Allah er derfor en krenkelse av ham, etter muslimsk tankegang.
Allahs vilje skal råde over alt i naturen, i det enkelte menneskets liv, i familielivet og i samfunnslivet. Av dette følger at politikk er en del av religionens område. Det finnes ingen skjelning mellom et verdslig og et åndelig regimente. Politikk og religion er samme sak. Disse to størrelsene tilhører samme rike (en-rike-læren).
Av dette følger igjen at verden deles i to områder, alt etter hvor mange muslimer det er der og hvilken innflytelse de har. De stater som har muslimsk flertall kalles for dar al-islam som betyr fredens hus. De stater som har muslimsk mindretall kalles dar al-harb som betyr krigens hus. Denne inndelingen viser det meget sterke ønske som muslimene har om å gjøre alle folk til muslimer.
De fem søylene.
For den alminnelige muslim dreier religionen seg i praksis om å følge de fem søylene. Det legges større vekt på etikk enn dogmatikk i islam. Rett praksis er viktigere enn lys over de rent kunnskaps-messige sidene ved religionen. Alt dreier seg egentlig om å være underkastet og lydig mot Allah.
De etiske kravene må være slike at de er mulige å etterleves. Kravene skal ikke være over evne. En berømt muslimsk overlevering (hadith) forteller hvordan Muhammed fikk redusert antall pliktbønner fra 50 per dag til det mer holdbare kravet 5. Etikkens grunnlag er Koranen & Hadith-samlingene. Mer om Hadith-samlingene nedenfor.
1. Trosbekjennelsen.
Trosbekjennelsen er den mest sentrale av de fem søylene. Denne følger muslimen fra vuggen til graven. Det første det nyfødte barnet i en muslimsk familie får høre er trosbekjennelsen. Det siste som sies til den døende, er trosbekjennelsen.
Bekjennelsen er bare gyldig når den fremsies på arabisk: la ilaha illa allah, wa muhammad rasul allah. Det betyr: "Det finnes ingen Gud foruten Allah og Muhammed er hans profet".
Omvendelseskravet i islam er formelt sett meget enkelt. Det er bare å si fram trosbekjennelsen på arabisk! I mange kulturer blir trosbekjennelsen brukt som et magisk formular for å skremme vekk onde ånder.
2. Bønnene.
Mange mennesker i vårt land forbinder muslimene med de daglige bønnene de utfører vendt mot Mekka. En praktiserende muslim kvier seg nemlig ikke for å bøye seg mot Mekka hvor som helst det måtte være, også på åpen gate.
En muslim skal be fem ganger per døgn. Tidspunktet avgjøres av solens stilling på himmelen. Før bønnen må muslimen rense bestemte deler av kroppen med vann eller sand (ved vannmangel). Med bønnen følger ulike bevegelser, bl.a. skal pannen berøre bakken i ærbødighet for Allah.
Bønnen bes alltid vendt mot Mekka, for der finnes den største helligdommen Kabaen. Kabaen er en firkantet bygning som inneholder en svart stein som etter sigende har falt fra himmelen. Kabaen regnes av muslimene for å være den eldste bygning i verden reist til et religiøst formål. Etter tradisjonen ble den bygget av Adam og restaurert av Abraham.
De fem pliktbønnene skal være på det hellige språket arabisk, og innledes alltid med al-Fatiha som er åpningsbønnen i Koranen. Den 2. bønnen på fredagen skal bes i moskeen. I forbindelse med denne blir det ofte gitt politiske kunngjøringer.
3. Velferdsbidraget.
Ved årsskiftet er hver muslim som har formue, pliktig til å gi 2,5 prosent av denne som velferdsbidrag. Velferdsbidraget regnes ikke som almisse siden den er pliktig. Bidraget går til hjelp for fattige og trengende og islamsk misjon, og fungerer som et slags sosialsystem med overføringer fra rike til fattige.
4. Fasten.
Den 9. måned i det muslimske året kalles Ramadan og er fastemåned (dette året: 27.11 – 27.12) Fra soloppgang til solnedgang er det ikke tillat med mat, drikke og seksuelle omgang. Men om natten er alt dette tillatt. Paradoksalt nok etes og drikkes det ofte mer og bedre mat i Ramadan enn ellers.
Noen grupper er fritatt for fasten: Barn, syke og reisende. Voksne må ta igjen de dagene de ikke har fastet på et senere tidspunkt. Det gjør at mange tvinger seg til å faste, selv om de ikke burde ha gjort det.
Koranen har en særlig tilknytning til Ramadan. Muhammed fikk sin første åpenbaring i denne måneden. Fasten avsluttes med en av de to store festene til muslimene id-al-fitr som varer opptil tre dager.
5. Pilegrimsreisen til Mekka.
Den 12. måned er pilegrimsmåneden. Reisen til Mekka er obligatorisk for alle som har råd. Det "holder" å reise en gang i livet, men velstående muslimer reiser gjerne flere ganger. I Mekka skal en rekke religiøse seremonier gjennomføres i løpet av de seks dagene høytiden varer. Disse har opphav i før-islamsk religion.
Av de viktigste ritualene kan vi nevne:Ved Miqat, en liten by, før Mekka, skal pilegrimene kle seg i hellige klær. I sentrum av Mekka er Kabaen. Denne skal de gå rundt syv ganger: Målet er å få berøre eller kysse den svarte steinen i hjørnet av bygningen. På Arafat-sletten skal pilegrimene stå barhodet fra midten av dagen til solnedgang til ære for Allah.
Ved en liten by utenfor Mekka som heter Mina skal de kaste stein på Satan, for å minnes at Abraham motstod Satans fristelse til ikke å ofre sønnen. Satan symboliseres ved tre steinstøtter.
Den siste dagen avsluttes med offerfest i Mina, til minne om Abrahams offer av sønnen (Koranen sier ikke om det var Isak eller Ismael som ble ofret, det står bare "sønnen"). Dette er den andre store festen for muslimene ved siden av festen som avslutter Ramadan.
Slett ikke alle muslimene bryr seg om å praktisere de fem søylene, men det er tross alt uendelig mye bedre å være en dårlig muslim enn en vantro. De vantro er sikre på helvetet. Den dårlige muslimen har håp om frelse om Allah vil.
Jihad.
Jihad blir ofte regnet som den sjette søylen i islam. Jihad betyr hellig krig, og går tilbake til den tiden Muhammed var i Medina. Da profeten fikk makt i byen, forkynte han at muslimene hadde plikt til å kjempe for islam.
Nyere muslimsk litteratur regner opp følgende kjennemerker på en rett jihad. Disse kjennemerkene er fraveket av mange muslimske leder bl. a. Saddam Hussein:
• Jihad er forsvarskrig der islam er truet av aggresjon.• Jihad kan ikke erklæres mot andre muslimer.
• Sunnittene krever ofte at det skal være enighet om jihad. Innen shia er det imamen som avgjør om det skal startes en hellig krig.
• Alle våpenføre muslimske menn er pliktige til å delta. Mobiliseringsplikten kan utvides fra det lokale til det globale om nødvendig.
• Mobiliseringen av soldater skal pågå til seieren kan regnes innen rekkevidde.
• Når vilkårene ovenfor er oppfylt, sørger Allah for at en jihad ikke kan tapes.
(Etter Jan Opsal: Lydighetens vei. Universitetsforlaget 1994)
Troens syv artikler:
1. Allahs enhet.
At Allah er en og enhetlig, blir sterkt understreket av muslimene. De tar sterkt avstand fra treenighetslæren i kristendommen.
På grunn av Allahs opphøyethet makter menneskene bare å ha et ufullkomment bilde av ham.
Allahs 99 navn beskriver hans vesen og egenskaper. Hvert navn har to betydninger. En som menneskene kan fatte og en annen som er ufattelig på grunn av Allahs opphøyethet.
Allah har skapt alt og holder alt oppe. Allah er atskilt fra skaperverket. Det skapte er timelig og ufullkomment. Bare det uskapte er evig og ufeilbarlig Det gjelder utelukkende Allah selv.
Mennesket er det ypperste av det skapte og ble skapt av blod. Mennesket ble satt til å være herre over skaperverket. Det ble satt i hagen, men spiste av det forbudte treet og ble drevet ut. Mennesket var godt både før og etter fallet, men svakt.
2. Englene.
Englene ble skapt av lys til å være Allahs tjenere.
Det er fire erkeengler:
1. Gabriel er den øverste, som bringer Allahs bøker til verden.
2. Mikael er oppsynsmannen i engleverdenen.
3. Israfil varsler verdens ende.
4. Izrail er dødsengelen som avgjør når det enkelte vesen skal dø.
Englene Munkir og Nakir står også i en spesiell stilling. De er dødsengler og forhører den døde om hans mening om Allah og profeten Muhammed. Muslimene håper da på at den døde vil sitere trosbekjennelsen for disse englene i det hinsidige.
Videre regner muslimene med at hver enkelt troende har to personlige engler som følger dem til enhver tid. Disse er regnskaps-engler, der den ene protokollfører de gode gjerningene og den andre de onde gjerningene. På dommens dag skal protokollene legges fram.
I tillegg til englene finnes det ånder (dsjinnene): De kan være enten gode eller onde. Satan (Iblis) er ond. Iblis ble ond da han nektet å falle ned for Adam etter at Allah hadde skapt ham.
3. Allahs bøker.
Allah har i alt gitt 114 bøker til menneskene. Disse eksisterte først hos Allah.
De fire viktigste er:
1. Loven gitt ved Moses.
2. Salmene gitt ved David.
3. Evangeliet gitt ved Jesus.
4. Koranen gitt ved Muhammed.
Disse tre første inneholder feil og ble opprinelige gitt til jødene. Jødene har laget feilene i dem. Bare Koranen er bevart i sin opprinnelige form og er uten feil. Den har et budskap til alle folk på jord.
4. Profetene.
Profetene mottar Allahs åpenbaringer. Allah bruker profetere til å veilede menneskene. 124.000 profeter er etter muslimsk tradisjon sendt til jordens folk opp gjennom historien. Profetene er sendt til et bestemt folk med et bestemt budskap eller en bok, inntil neste profet stod fram.
Koranen er gitt til alle folkeslag og er Allahs siste ord til menneskene før dommens dag.
Muhammed er den siste profeten som fikk åpenbaringer fra Allah og er profetenes segl.
25 – 28 profeter er nevnt i Koranen bl.a. følgende som vi kjenner igjen fra Bibelen: Adam, Enok, Abraham, Isak, Jakob, Job, David, Salomo, Elias, Elisa, Jona, Johannes, Jesus.
5. Dommens dag.
Budskapet om Allahs enhet og forkynnelsen av dommens dag er de to store tema i Koranen. Tanken på den store regnskapsdagen skal virke til at den enkelte muslim lever bra og oppfører seg i samsvar med Allahs vilje. Etter muslimsk tradisjon vil selve dommen ta tusenvis av år, før den er ferdig for det enkelte menneske.
6. Forutbestemmelsen.
Allah styrer alt som skjer. Han er allmektig og allvirksom.
Et svært vanlig uttrykk for muslimene er: Om Allah vil. Det betyr at de ikke kan planlegge å gjøre noe uten at Allah vil det.
Samtidig har menneskene fått fri vilje og kan gjøre det som de ønsker. Dersom de ønsker å gjøre noe ondt, skaper Allah den onde handlingen. Men det er mennesket som ville og gjorde det onde som blir ansvarlig for det onde.
7. Livet etter døden.
Dommen har to utganger.
De gudfryktige menn og kvinner skal få komme til Paradishagen, nyte himmelsk mat og drikke, hvile seg ved rennende bekker, betjenes av unge kvinner (hurier) eller evigunge gutter og se Allahs ansikt.
De vantro, de griske og avgudsdyrkerne (alle som ikke er muslimer) skal pines evig i helvetet. De skal drikke kokende og stinkende vann, bli kledd i klær av ild og bankes med jernklubber.
Ingen "from" muslim kan ha visshet om han havner i Paradishagen eller i helvetet. Grunnen til det er at Allah kan vise sin barmhjertighet mot hvem han vil, og at han er absolutt fri i sin dom.
En berømt Hadith-fortelling beskriver Allahs frihet slik: Før skapelsen tok Allah en håndfull støv i sin høyre hånd og kastet det over sin skulder og sa: "disse kommer til himmelen, jeg bekymrer meg ikke mer om dem."
Deretter tok han på nytt en hånd med støv. Den gang med sin venstre hånd og kastet det over skulderen og sa: "Disse kommer til helvetet, jeg bekymrer meg ikke mer om dem."
Det finnes to unntak fra dette. Martyrer som dør for Allahs sak (jihad) kommer garantert til Paradis. Frafalne muslimer går garantert til helvetet.
Koranen og Hadith.
Koranen er en bok på størrelse med Det nye testamentet. Den er inndelt i 114 kapitler, kalt surer. De lengste surene er plassert først, og de korteste til slutt.
Koranen kan ikke leses kronologisk fra begynnelse til slutt. Skal man prøve å få noenlunde kronologisk lesning, må man starte sist i boka og lese bakover.
Koranen er heller ingen historiebok. Det finnes en rekke henvisninger til bibelske personer i den. Moses er nevnt 500 ganger, Abraham 250 og Jesus er nevnt 90 ganger i 14 ulike surer.
Den jordiske Koran på arabisk regnes som en nøyaktig kopi av den himmelske original hos Allah. I islam er det Koranen som er selve åpenbaringen fra Allah.
Det er ikke nok å lese bare Koranen for å finne ut hva muslimen tenker og lærer om forskjellige spørsmål. I tillegg må man ha kunnskaper om Hadith-samlingene.
Hadith betyr fortelling og står for litteratur som gjengir hva profeten Muhammed har sagt og gjort.
Det finnes to autentiske hadith-samlinger. Disse kalles al Bukhari og Muslim og inneholder henholdsvis 2.500 og 3.030 hadither. Hadith-samlingene utgjør tolkningsnøkkel og utfyllende materiale i forhold til Koranen, og får derfor en svært stor betydning. Hadith-litteraturen dekker langt flere emner enn Koranen gjør.
Islamsk lovgivning.
Sharia er navnet på islams hellige lov. Den forplikter muslimen på alle livets områder, og er slik sett altomfattende. Muslimene mener at loven gir en indre harmonisk enhet som gjør at lovene ikke trenger å forandres. Slik er det ikke med de sekulære lovene etter deres oppfatning. De må stadige endres. Navnet sharia betyr ”veien til vanningsstedet”.
Det er store variasjoner i hvilken grad sharialovgivningen er gjennomført i de landene som har muslimsk flertall i befolkningen. Muslimene selv skiller mellom islamske stater og muslimske land. I islamske stater har muslimene flertall og har gjennomført sharia i lovgivningen. Det gjelder Saudi-Arabia, Pakistan og Iran.
I Nigeria er det sterke konflikter mellom kristne og muslimer på grunn av at det muslimske flertallet vil innføre sharia-loven i landet. I muslimske land er muslimene i flertall, men sharia er ikke gjennomført i lovverket. Det gjelder en rekke stater som Tyrkia, Tunisia, Mali, Egypt osv.
De muslimene som vil gjennomføre sharia på alle plan i samfunnet, blir gjerne kalt for islamske fundamentalister. Fundamentalistisk islam er på sterk fremmarsj i vår tid. Fundamentalistene mener at demokrati er folketyranni, siden det er folket og ikke Allah som gir lovene. I den islamske staten blir politiske valg, religiøse valg. Bare muslimer kan stemme på muslimer.
I islamske land kan det finnes godkjente minoriteter som får status som dhimmis. En dhimmi er juridisk beskyttet, har rett til religionsutøvelse og rett til å leve etter sin religions familierett. Men en dhimmi har ikke lov å vinne muslimer for sin egen tro.
Når det gjelder muslimsk strafferett, finner vi tre prinsipper:
1. Avskrekking:
Straffen står ikke i forhold til forbrytelsen. Formålet er å virke avskrekkende. Dette gjelder de beryktede hudud-staffene. Det er straffer som Koranen nevner særskilt. Hudud betyr grense og viser til at Allahs grenser er overtrådt.
Hudud-straffene er:
- for tyveri: amputasjon av en hånd
- for utukt: er personen gift blir vedkommende steinet til døde. En ugift får 100 piskeslag
- for falsk anklage om utukt: 80 piskeslag
- for frafall fra islam: dødsstraff
- for beruselse: 80 piskeslag
- for landeveisrøveri: dødsstraff, eller amputasjon av en fot og armen på motsatt side, eller forvisning.
2. Gjengjeldelse:
Forbryteren straffes i samsvar med forbrytelsen.
3. Forbedring:
Målet med straffen er å få forbryteren til å forbedre seg. Denne straffeutmålingen blir brukt ved mindre alvorlige forbrytelser.
Ekteskapet og skilsmisse.
Familieloven er en av de viktigste i sharia. I islam er ekteskapet en plikt. Ekteskapet er en kontrakt mellom to parter. Ekteskapene blir ofte arrangerte (jfr debatten i vårt land om dette), men brud og brudgom skal ha samtykket. Brudgommen skal ha med en gave til bruden. Denne gaven skal være hennes særeie og følger med henne ved en eventuell skilsmisse. Etter bryllupsfesten starter samlivet.
Etter muslimsk lov kan mannen ha inntil fire koner. Profeten Muhammed hadde langt flere. Det finnes to krav til polygamiet. For det første skal mannen ha råd til å forsørge alle konene, og for det andre skal han behandle alle likt. Det er vanligst at velstående menn har flere koner. Ved barnløshet blir gjerne et nytt ekteskap inngått. Polygamiet forsvares med at det kan være underskudd på menn etter en krig. Kvinnene blir på denne måten sikret en forsørger.
Skilsmisse blir sett på som et onde i islam, men godtas i enkelte tilfeller. Muhammed har sagt at skilsmisse er det Allah hater mest av det han har tillatt. For mennene er det forholdsvis lett å få skilsmisse. Ved å si fra skilsmisseformelen: ”Jeg skiller meg fra deg” tre ganger, er ekteskapet oppløst.
Første gang mannen sier skilsmisseformelen inntrer en tre måneders seperasjonstid. I den tiden er det mulighet for å stoppe skilsmisseprosessen. Om mannen etter de tre månedene sier skilsmisseformelen to ganger til, er ekteskapet oppløst.
For kvinnen er det langt verre å oppnå skilsmisse. Skilsmissen kan kun inngåes ved dom etter bestemte kriterier. Mannen må enten være impotent, sinnsyk, forsvunnet, lide av en farlig sykdom eller falt fra islam.
Kvinnen skal underordne seg mannen i ekteskapet. Familieplanlegging er omstridt. Abort er forbudt. Livet blir regnet som hellig.
Profeten Muhammed - en minibiografi.
Historisk sett vet vi lite om profeten Muhammed. Inn i denne verden ble han født i 569 eller 570. Han ble tidlig foreldreløs. Faren døde før han ble født og moren døde da han var seks år. Sine barneår fikk han derfor hos sin farfar og hos onkelen Abu Talib. Muhammed var fra Mekka og tilhørte Quraysh-stammen. Som ung fikk han være med på karavanefarter til Syria, hvor han bl.a. fikk møte den kristne munken Bahira.
Senere ble han ansvarlig for karavanedriften til en rik enke ved navn Khadidsja. Den 40 år gamle enken fridde til Muhammed som var 15 år yngre. De giftet seg og fikk 6 – 7 barn sammen. Fire døtre vokste opp. Etter Khadidsja døde, tok han seg flere hustruer. På det meste hadde han ni på en gang. I alt hadde han 11 hustruer og 2 slavinner. Inngåelsen av to av ekteskapene var politisk motiverte.
Da Muhammed nærmet seg førtiårsalderen, ble han mer og mer opptatt med religiøse grublerier. Han dro ut til fjellene utenfor Mekka en måned hvert år for å søke ensomhet og åndelig fordypning. Muhammed fikk sin store kallsopplevelse da han var 40 år. Muhammed forteller selv at han fikk besøk av en engel som sa at han skulle forkynne i sin Herres navn. I muslimsk tradisjon er denne engelen forstått som erkeengelen Gabriel som kom med et kalls-oppdrag fra Allah til Muhammed.
Etter denne opplevelsen begynte Muhammed å forkynne sitt budskap i Mekka. Han talte mot avgudsdyrkelsen i byen og hevdet at man bare skulle tro på én gud, som var Allah.
Det andre hovedtema som han holdt frem i Mekka, var den kommende dom.
Muhammed vant tilhengere, men virksomheten hans vakte også motstand. I 622 flyktet han med noen disipler til byen Medina. Denne flukten, kalt hidsjra, markerer starten på islams tidsregning. I Medina etablerte Muhammed et nytt fellesskap, kalt umma, som var basert på religiøs tilknytning og ikke på slektsfellesskap som var vanlig på Muhammeds tid. På sikt kom umma under Muhammeds ledelse til å etablerer et slagkraftig muslimsk samfunn i byen.
Mellom samfunnene i Mekka og Medina hersket det et anspent forhold, og det kom snart til krig mellom byene. Muhammed og Medina hadde lykke med seg i krigføringen, og i 630 inntar Muhammed, i spissen for en stor hærstyrke, Mekka.
I de to siste årene Muhammed levde, arbeidet han for at islam skulle utbre seg på den arabiske halvøy. Dette lyktes han også med i stor grad. Dermed var grunnlaget lagt for islams sterke ekspansjon i de følgende århundrer. Muhammed døde i 632.
Retninger innen islam.
Islam er splittet i to hovedretninger som kalles sunna og shia. Årsaken til splittelsen var spørsmålet om hvem som skulle overta lederskapet etter Muhammed. Profeten hadde ingen sønn som kunne overta etter ham, og spørsmålet om lederskapet ble derfor vanskeliggjort.
1. Shia.
En gruppering som ble opphavet til shia-muslimene, ville at Ali som var profetens nevø, adoptivsønn og svigersønn (gift med Fatima som var datter av Muhammed), skulle overta ledelsen. De hevdet at lederskapet skulle være arvelig og følge profetens slekt.
Shia kommer av Shiat Ali som betyr Alis parti. Det endelige bruddet mellom shia-muslimene og sunnittene kom i 680 da Alis sønn Hussein ble drept ved Kerbela av sunnitter. Ali var selv blitt drept i 661. Ali og Hussein er de to store martyrene hos shiamuslimene.
Shia kaller sin leder for imam. En imam er et forbilde for de andre muslimene og lærer med guddommelig autoritet. Han har fullmakt til å tolke Koranens skjulte mening. Dette har igjen ført til at shiamuslimene er blitt splittet, alt etter hvor mange rette imamer etter Muhammed det har vært. Noen regner med fem, andre syv og atter andre tolv. De er da blitt kalt for ”femmere”, ”syvere” og ”tolvere”.
Tolver-sekten er den største av disse tre og er utbredt i Iran. Innen tolverne finnes læren om den skjulte imam. Det er den tolvte imamen som har skjult seg. Ved endens tid vil han fremstå på nytt og etablere et rettferdig styre. Ayatollane regnes som redskaper for den skjulte imam i Iran i dag.
2. Sunna.
Sunna er den klart største retningen innen islam og er svært lærebevisst. Sunna betyr sedvane eller tradisjon. I spørsmålet om lederskapet etter den store profeten, ville sunittene velge ny leder. Dette var i samsvar med den arabiske sedvanen. Den best egnede personen skulle velges. Lederen ble kalt Kalif og regnes som stedfortreder for Muhammed. Kalif-tittelen er ikke i bruk i dag.
Sunittene har unngått det store splittelsene som shia har vært igjennom. Den muslimske lærde Ash-Shafi (767-820) har mye av æren for det. Innen sunna oppstod det tidlig to skoler som gjorde krav på den rette utgave av sunna. Det gjaldt Malikiskolen i Medina og Hanafiskolen i Kufa. I dette lå det en kime til splittelse.
Ash-Shafi sa at Muhammeds sunna skulle være retningsgivende innen sunnittisk islam. Hans tanke vant anerkjennelse innen det sunnittiske fellesskapet. I tillegg til de to nevnte lovskoler finner vi også Shafiskolen og Hanbaliskolen.
For å finne ut hva som er rett lære og liv bygger disse lovskolene på følgende ”pilarer”: KoranenHadith = Muhammeds sunna.
Enighet mellom de ledende lærde ut fra tanken om at fellesskapet (umma) ikke kan ta feil.
Analogiprinsippet som er slutninger trukket fra de tre første pilarene.
Et eksempel på bruk av analogiprinsippet er spørsmålet om en muslim kan bruke narkotika.
Bruk av rusmidler avvises i følge pilarene 1 – 3. Narkotika er også et middel for å oppnå rus og er følgelig forbudt.
Sufisme og folkelig islam.
Sufisme og folkelig islam finner vi innen de hovedretningene innen islam som vi allerede har nevnt. Sufisme er å forstå som islamsk mystikk og spiller en svært stor rolle for mange muslimer. Suf betyr ull og henspiller på en klesdrakt som arabiske asketer brukte. Målet for en sufist er å ”se Allah”. Sufistene ønsker å oppnå en dypere erkjennelse av Allah enn det den rent ytre læren kan gi dem.
Sufi-bevegelsen er ca 1000 år gammel. Det lå fra starten av en kime til splittelse mellom de ortodokse sunnittene og de ”svermeriske” sufistene. Takken for at splittelse ikke oppstod mellom disse, kan mye rettes til al-Ghazali (1059 – 1111) som var sunitt og professor i Bagdad. Al-Ghazali ble selv islamsk mystiker og lærte sunnittene til å se at sufisme var en vei å leve sin hengivenhet til Allah ut på.
To tredjedeler av muslimene i Pakistan er påvirket av sufismen.
I Afrika har sufismen ført til trekk som egentlig er fremmed for rettroende islamsk lære. Et særtrekk ved afrikansk religion er religionsblandingen, der tradisjonelle religiøse elementer er blandet opp med islam. Amuletter er blitt islamisert, og det utføres magiske ritualer ved hjelp av vers fra Koranen. I Afrika kan vi også finne dyrkelse av profeten Muhammed. Muhammed blir bedt om å gå i forbønn for de troende.
----------------
Vi har i de forrige artiklene gitt en kort oversikt over religionen islam. Her skal vi rette et kritisk søkelys på islam i lys av den kristen tro. Vi skal særlig trekke frem og vurdere det bildet som Koranen gir av Jesus Kristus. Og vi skal prøve å gi et svar på hvorfor ytterliggående muslimer viser et så sterkt hat mot kristne og jøder.
Først skal vi helt kort vise de viktigste forskjellene på kristendommen og islam ut fra de punktene i islamsk tro og etikk som vi beskrev i den første artikkelen.
En-rike-læren.
Den evangelisk-lutherske tro skjelner nøye mellom det verdslige og det åndelige regimentet. Det finnes altså to riker som skal respektere hverandre i et land med en kristen kirke.
Det verdslige regimentet (staten) skal styres av en lovlig og rettferdig øvrighet. Staten skal gi lover for å sikrer et fredelig, trygt og rettferdig samfunn og dømme onde mennesker som bryter landets lover. Staten skal respektere det åndelige regimentet (kirken) og gi sine innbyggere religionsfrihet. Staten skal ikke styre over kirken og diktere hva den skal mene og tro.
Kirken skal på sin side konsentrere seg om den oppgaven som Gud har pålagt den, nemlig å forkynne evangeliet og forvalte sakramentene. Kirken skal vokte seg for å diktere hva politikerne skal mene i ulike spørsmål, og skal ikke stille opp lover for staten. Dersom staten vedtar lover som krenker Guds Ord og vilje, skal kirken si i fra, men kirken skal ikke herske over staten. Det vi føre til åndelige tvang og det er fremmed for den kristne tro.
Denne skjelningen mellom religion og politikk, finnes ikke i islam. En følge av det bli diktatur og mangel på religionsfrihet. Diktaturet er da også den vanlige styreform i muslimske land. I land med en overveiende muslimsk befolkning har mange religiøse minoriteter det vanskelig, men dette variere mye fra land til land.
I f.eks Saudi-Arabia er det svært vanskelig for kristne å utøve sin tro. Og flere kristne fremmedarbeidere er blitt dømt til døden, men reddet etter internasjonalt press.
Helt fra Muhammeds tid har religiøse minoriteter oppnådd status som beskyttet (såkalt dhimmis) i muslimske land. Denne statusen har sikret dem en viss religionsfrihet, med rett til å utøve sin tro og følge sin tros familierett.
Men denne statusen gir ikke rett til å drive misjon overfor muslimer. Dersom en kristen prøver å omvende muslimer til den kristen tro, setter han sitt eget liv i fare. Og dersom en muslim lar seg omvende til kristendommen (eller en annen religion), kan han dømmes til døden for frafall. En frafallen er etter muslimsk tankegang sikker på å havne i helvetet.
Historien viser at dhimmiene har blitt gjort til mindreverdige og annenrangs borgere i muslimske stater og beskyttelsesstatusen har flere ganger vært fullstendig verdiløs. Det fatale med en-rike-læren i islam er at den legitimerer undertrykkelse og forfølgelse av de mennesker som ikke er muslimer. Det er de mange religiøse konfliktene i verden i dag der muslimer er innblandet, levende bevis på.
Hvem er Allah?
Det er blitt mye drøftet om (Allah) og Bibelens Gud (JHVH) er den samme. Diskusjonen har for en del dreid seg om Allahs egennavn. Siden Allah betyr Gud på arabisk og navnet har språklig slektskap med det hebraiske El eller Elohim, er det blitt hevdet at det er den samme Gud vi møter i Koranen og Bibelen, Men om vi bruker navnet Allah eller Gud på Koranens Gud, er uvesentlig. Spørsmålet er om det en den samme åndspersonlige makt som står bak kristendommen og islam.
Bibelen viser klart at muslimenes Allah og den kristne Gud er vesensforskjellige. Vi kan bare spørre om Allah er Jesu Kristi Far. Det svarer Koranen klart på ved å avvise at Gud kan ha noen sønn (Sure 9,30). Bibelen viser derimot at det ikke finnes en annen Gud enn Han som har en enbåren sønn som er født av ham fra evighet av (Joh 1:1; 34, Gal 4:4, Ef 1:3, Kol 1:15-18 og mange andre steder).
Forholdet mellom Faderen og Sønnen er meget nært i følge Bibelen. Faderen og Sønnen blir satt på lik linje i ære og makt.
”For heller ikke dømmer Faderen noen, men har overgitt hele dommen til Sønnen, for at alle skal ære Sønnen slik som de ærer Faderen. Den som ikke ærer Sønnen, ærer ikke Faderen, som har sendt ham."(Joh 5;22-23) Dette forholdet fornekter Koranen.
Guds Ord viser at Gud er en nådig Gud som forlater oss våre synder for Jesu skyld. Gud er hellig, slik at all synd må først sones før den kan bli tilgitt. På korset på Golgata gav Jesus Kristus seg for våre synders skyld for å kjøpe oss fri fra syndeskylden.
Islam avviser at en nådig Gud krever soning for syndene. Allah tilgir nemlig uten soning. Dette punktet viser også den avgrunnsstore forskjellen på islam og kristendom. Den muslimske tankegangen er typisk menneskelig: En nådig Gud dannet etter menneskets eget falne bilde.
En muslim kan aldri være sikker på om Allah vil være ham nådig på dommens dag. Frelsesvisshet er ukjent i islam. Dette til tross for den mengde av ”positive” navn som Allah har i Koranen.
I den kristne tro er frelsesvissheten en sann åndelig erfaring virket av Den Hellige Ånd i den som tror på Jesus (Rom 8:15). Som kristen kan jeg vite med full visshet at jeg hører Jesus til og vil bli frelst inn i Guds evige rike. Av de mange skriftordene om dette kan vi nevne 1 Joh 3:14: "Vi vet at vi er gått over fra døden til livet, fordi vi elsker brødrene".
Bibelen åpenbarer Gud som treening. Han er på samme tid en og tre. Gud er et vesen med tre personer; Faderen, Sønnen og Ånden. Koranen avviser dette på det sterkeste. Muslimene ser på treenighetslæren som en dyrkelse av flere guder.
Muhammed har i tillegg til å avvise treenighetslæren også misforstått den. I Koranen står det at de tre personene i treenigheten er Faderen, Sønnen og Jomfru Maria! Koranen har en rekke lignende feil av denne kategorien.
Hvem er så Allah?
I førislamsk arabisk religion fantes Allah som en av de 630 gudene som araberne dyrket. Allah var måneguden, og han hadde tre døtre. Symbolet for islam med den røde halvmånen henspiller nettopp på dette.
Allah og de andre arabiske gudene hadde tilhold i Kabaen i Mekka. Kabaen er en firkantet bygning som er reist i sentrum av byen. I det ene hjørnet av den er det murt inn en svart himmelfallen stein. Da Muhammed startet sin religiøse virksomhet, grep han tilbake til disse trekkene i gammel arabisk religion og satte dem inn i en ny ramme.
Bibelen sier at bak de mange falske religioner i verden, står det demoniske makter. I 1 Korinterbrev kapitel 10 advarer apostelen Paulus de troende mot avgudsdyrkelse. Når hedningene ofrer til sine guder, ofrer de til onde ånder (1 Kor 10:20). Bak islam står det altså en sterk satanisk åndsmakt. Arvid Bentzen har uttalt at Allah er en ond ånd som bor i Kabaen i Mekka. Dette er sant. Det er Satan, den gamle slange og løgner som binder muslimene til seg i et fryktens jerngrep.
Dette forklarer den sentrale plassen som hatet har i denne religionen, selv om det finnes mange steder i Koranen som sier at Allah er nådig, barmhjertig, tilgivende osv. Koranen har ingen direkte bud om å elske Allah, men indirekte blir det nevnt. I sure 3,29 står det ”Om dere elsker Allah, så følg meg(=profeten Muhammed). Allah vil elske dere og tilgi syndene deres. Allah er tilgivende og barmhjertig.”
Bibelen derimot taler svært mye om Guds kjærlighet til menneskene og de troendes kjærlighet til ham, nestekjærlighet og at mannen skal elske sin hustru som seg selv. Bibelen inneholder det store dobbelte kjærlighetsbudet om å elske Gud over alle ting og sin neste som seg selv (Matt 22:37-40). Et lignende bud finner du ikke i Koranen.
Til gjengjeld finner du 123 bud om å sloss og drepe for Allah! Dersom en hvilken som helst muslim har en sak som er rettferdig, kan han drepe for den etter Koranens ordlyd (Sure 6:152). Bibelen sier at tyven (Satan) bare er kommet for å stjel, myrde og ødelegge (Joh 10:10a). Å påstå at Allah i Koranen og Gud Herren i Bibelen er samme Gud, er en ren løgn etter det som er anført ovenfor.
Gjerningsrettferdighet.
For den alminnelige muslim består religionen i å praktisere de fem søylene. Å be, bekjenne trosbekjennelsen, faste, gi velferdsbidrag og å reise til Mekka om man har råd, skal gjøres i ubetinget lydighet mot Allah. Den som gjør sin plikt mot Allah, kan ha håp på dommens dag, om Allah vil. Kravene i religionen er lagt opp slik at den ikke skal være over evne.
Praktiseringen av de fem søylene og begrunnelsen for dem, viser klart at islam er en klassisk lovreligion. Mennesket skal gjøre så godt det kan, og så kan kanskje Allah frelse vedkommende. Troens liv for en muslim bygger på en av de synder som Bibelen dømmer aller sterkest, nemlig gjerningsrettferdighet.
Bibelen forkynner derimot det glade budskapet om syndenes forlatelse i Jesus Kristus. Et trøstefullt budskap for alle fortapte syndere som vil la seg frelse ved troen alene, på Kristus alene. Et liv i lydighet mot Gud kommer som en frukt av at den troende har latt seg frelse av nåde.
Den kristne tro stiller ikke opp noen spesiell øvelser som skal gjennomføres for å ha håp om frelse og evig liv. Den muslim som tar sin tro på alvor, føres inn i et liv i åndelig trelldom. Og toppen på tragedien for en muslim er at han selv ikke da med all sin hengivenhet til Allah, kan være sikker på om Allah frelser ham på dommens dag.
Troens syv artikler.
Vi beskrev kort islams syv trosartikler i vår første artikkel.
Disse var Allahs enhet, Allahs engler, Allahs bøker, Allahs profeter, dommens dag, forutbestemmelsen og livet etter døden.
Disse artiklene viser at det er en rekke sammenfallende punkter mellom islam, jødedom og kristendom, men også klare forskjeller. Vi kan si at Muhammeds lære bygger på både jødedom, kristendom, tradisjonell arabisk folkereligion og egne åpenbaringer.
Læren om Allahs enhet gir en rekke likhetspunkter med Skriftens lære om Gud. Allah har skapt alt, er evig og atskilt fra sitt skaperverk. Forskjellen har vi berørt ovenfor i avsnittet.
Hvem er Allah?
Koranen lærer at mennesket var det ypperste av Allahs skaperverk og at det ble skapt av blod. Bibelen sier at Gud skapte mennesket (Adam) av intet ved sitt ord, i sitt bilde (1 Mos 1:26-27). Kvinnen ble formet av et av mannens ribben.
Koranen lærer at mennesket spiste av det forbudte treet og ble drevet ut av hagen, men hevder at mennesket var godt både før og etter fallet, men svakt. Her finner vi en klar forskjell til Bibelens lære. Bibelen sier at mennesket var godt og syndfritt før fallet, men at ulydigheten mot Guds Ord førte synden og døden inn i menneskeslekten.
I sammenligning med kristendommen har islam en mye mer optimistisk syn på mennesket. Fallet hadde ikke store konsekvenser for mennesket. Dette viser igjen hvordan islam er utformet etter en tankegang som gir mennesket selv ære.
Når det gjelder islams lære om englene finner vi en rekke spesielle engler omtalt. Av disse nevner Bibelen, Gabriel og Mikael, men de har en annen funksjon i Bibelen en i Koranen.
I islam bringer Gabriel Allahs bøker til verden via profetene.
I Bibelen leser vi at Gabriel blir utsendt fra Gud ved viktige hendelser i frelseshistorien. Det er Gabriel som gir Maria beskjed om at hun skal føde verdens frelser til verden.
Mikael regnes som oppsynsengelen i engleverden i islam, mens Bibelen viser at Mikael er den englefyrsten som i særlig grad kjemper mot Satan og hans åndehær (Dan 10:13; Jud 9; Åpb 12:7).
Dødsengler og protokollengler som beskrevet i Koranen, omtales ikke Bibelen. Derimot sier Bibelen at en hver kristen har en eller flere skytsengler (beskyttelsesengler) som følger vedkommende (Matt 18:10, Hebr 1:14).
Det sataniske syndefall er i Koranen beskrevet som en ulydighetshandling fra engelen Iblis sin side. Iblis nektet å falle ned for mennesket og ble derved til den onde.
Bibelen gir ikke så mange opplysninger om djevelens opprinnelse, men de antydninger som finnes viser at Satan må ha vært en høy englefyrste som satte seg opp mot Gud og Guds Sønn (Jes 14,1-21; Jud 6).
Når det gjelder Allahs bøker, hevder islam at det endegyldige budskapet fra Allah er gitt i Koranen. Rett nok anerkjenner Koranen til en viss grad Bibelen, men sier at den inneholder feil.
I Koranen er det selve boken som er Allahs åpenbaring til verden. I den kristne tro er Bibelen gitt fra Gud i sin helhet og er en åpenbaring fra ham.
Bibelen vitner igjen om den store åpenbaringen fra Gud, nemlig at Gud sendte sin Sønn inn i verden.
Vi kan si at Koranen har den plass i islam som Jesus har i den kristne tro. Muslimenes vurdering av Bibelen må vi bare avvise. Bibelen er inspirert av Den Hellige Ånd og er det ufeilbarlige Guds Ord, gitt oss av Gud selv gjennom profeter og apostler.
Fra kristent hold er det lett å påpeke de mange åpenbare feil og forfalskninger av den kristne tro som finnes i Koranen. Den representerer slett ikke noe ufeilbarlig budskap fra Allah, men løgn fra Satan selv.
Profetene i islam har en meget lik rolle som profetene i Bibelen har. Profetene er i begge religioner de som mottar budskap fra Gud, og som skal forkynne det for folket.
Men den kristne tro kan ikke godta at Muhammed er Guds profet. Fra kristent hold må han avvises som en falsk forfører. Det gjør ikke Koranen særlig troverdig når dens budskap stammer utelukkende fra en person.
Helt annerledes er det med Bibelen. Gud har brukt en lang rekke profeter og apostler til å formidle sitt budskap til verden.
I både islam og kristendom læres det om en dommedag.
I islam fungerer dommens dag som en sterk trussel overfor den enkelte muslim. Tanken på dommedag skal få han til å leve i samsvar med Allahs vilje. Læren om dommedag viser i en kort sum den frykt og trelldom som en muslim ligger under for.
I den kristne tro er det ikke tanken på Guds dom som skal drive en kristen til et hellig liv, men takknemligheten over at man er tilgitt all synd for Jesu skyld. Det er nemlig Guds nåde som skal opptukte en kristen til å fly synden og leve et hellig liv i denne verden (Tit 2:11).
Den kristne tro fører frelsesvisshet, frihet og glede i Den Hellige Ånd med seg, mens islam leder et menneske inn i hat, åndelig trelldom og uvisshet.
I islam er Allah allvirksom på den måten at han dypest sett skaper alt som skjer. Det gjelder også det onde. Slik er det ikke i den kristne tro. Det onde som skjer, tillater riktig nok Gud, men han skaper det ikke. Mennesket alene skaper det onde, fristet av sitt kjød, andre mennesker eller av Djevelen.
Både kristendom og islam lærer to evige utganger på livet. Skildringene av både Paradishagen og helvetet i islam, er såre menneskelige og banale, og kan ikke sammenlignes med Bibelens alvorlige skildring av fortapelsen og skjønne beskrivelse av det evige livet hos Gud.
Koranen om Jesus Kristus.
Vi har sett på er rekke forskjeller mellom islam og kristendom. Disse to største verdensreligionene står egentlig like langt fra hverandre som lyset fra mørket, sannheten fra løgnen.
Dette kommer helt tydelig fram i det synet islam har på Jesus Kristus og hans frelsesverk på Golgata. Det er i synet på ham de største og klareste skiller går. Jesus er omtalt i 14 av Koranens surer, og i alt 90 vers refererer til eller handler om Jesus.
Hvilket bilde gir Koranen av Jesus?
Vi vil først trekke frem det som er likt i Koranen og Bibelen. Begge lærer at Jesus ble født av jomfru Maria og at han var ren og syndfri. Jesus ble kalt og var Guds Ord, og han var et helt og fullt menneske som hadde Den Hellige Ånd.
Videre var Jesus den lovete Messias og et tegn fra Gud. Jesus gjorde tegn og under, var en profet og vekket opp døde. Jesus var en apostel til jødene og stadfestet og oppfylte Moseloven. De som trodde på Jesus, ble kalt nasareere. Vi finner altså en rekke likheter, men forskjellene er svært store og alvorlige!
Koranen fornekter at Jesus døde på korset. Jesus var ingen forsoner, og heller ingen
mellommann mellom Gud og mennesker. Jesus er heller ikke Gud lik og Guds Sønn, siden Koranen hevder at Allah ikke har noen sønner. Treenighetslæren, som er meget sentral i Bibelen, fornektes. Jesus var en ånd fra Gud, som på dommens dag vil fordømme de kristne på grunn av at de har guddommeliggjort ham.
Sure 4 i Koranen som omtaler Jesu frelsesverk på Golgata.
Suren fremstiller Jesu korsfestelse på en løgnaktig og forvirrende måte. Vi siterer de aktuelle versene fra den i sin helhet: Sure 4,155-157:
- for deres vantro, og for de sa om Maria, - en svær bakvaskelse - , og fordi de hevder, Se, vi har drept Messias, Jesus Marias Sønn, Allahs sendebud! Men de drepte ham ikke, og de korsfestet ham ikke, men det fortonet seg slik for dem. De som er uenig med ham, er i tvil med hensyn til dette. De har ingen kunnskap om det, men følger formodninger. De har ikke drept ham med sikkerhet. Tvert imot, Allah har tatt ham til Seg. Allah er mektig, - vis. - Alle blant skriftfolkene skal tro på ham før enden. På Dommens dag vil han være vitne overfor dem.
Dette avsnittet er blitt tolket ulikt, men den muslimske tradisjonen har en klar formening av disse versene. Den sier at Jesus ble ikke korsfestet. Det ville nemlig ha vært vanærende for Allah om hans utsending hadde lidd en slik grusom skjebne. Det var en annen person som ble korsfestet i stedet for Jesus.
Denne fortolkningen stemmer svært godt med Koranens faktiske ordlyd, og disse tre versene fra sure 4 viser med all tydelighet en grunnleggende forskjell på islam og kristendom. Koranen omtolker og fornekter Kristi død på korset. Koranen avviser selve Kristi forsoningsverk. Den kristne tro rammes i sitt sentrum.
Til tross for det, mener mange muslimer at de ærer Jesus mer enn de kristne. Det er en av grunnene til at noen av dem ikke kjenner seg tiltrukket av kristendommen. Den store feilen er at de ærer en falsk Messias som er ukjent for Bibelen.
Ekteskapet og skilsmisse.
I Bibelen er ekteskapet en frivillig sak og ikke en plikt som i islam. Forutsetningen for ekteskap er frivillighet og gjensidig kjærlighet mellom mann og kvinne. Tvangsekteskap og arrangerte ekteskap er fremmed for kristen tanke og tro. Polygamiet er helt fremmed for nytestamentlig tankegang. En mann kan bare ha en hustru og de skal leve sammen i et offentlig kunngjort, forpliktende og livslangt samliv.
Guds Ord understreker sterkt at ektemannen skal elske sin hustru slik som Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Hustruen skal på sin side underordne seg sin mann i alle ting (Ef 5:22-33).
Bibelen er også mye mer restriktiv når det gjelder skilsmisse enn islam. Det er bare ved utroskap og når en uomvendt vil skille seg fra sin kristne ektefelle at Bibelen åpner for skilsmisse.
I islam er det i praksis mannen som har alt å si i en skilsmisseprosess.
I Bibelen er mann og kvinne satt på lik linje i en så alvorlig sak.
Islams lære om ekteskap og skilsmisse viser at islam er en typisk mannsreligion. Det kan vi ikke minst se i profeten Muhammeds eget liv. Han ”fikk” en egen åpenbaring fra Allah om at han kunne ta så mange hustruer han ville. Et trekk ved hans karakter som mildt sagt ikke er særlig tillitsvekkende.
Skriften alene kontra Koranen og Hadith.
Alle evangeliske kirker i verden bygger sin tro og lære på Skriften alene. Ingen andre skriftlige eller muntlige kilder kan si hva som er kristen tro og lære enn Guds Ord. Verken bekjennelsesskrifter, skrifter fra kirkefedrene eller ulike former for tradisjoner har status på linje med Bibelen. Ingen andre kilder enn Bibelen alene kan stille opp læresetninger som skal tros og anerkjennes av de kristne.
En slik posisjon har ikke Koranen i islam. Koranen kan egentlig bare forståes i lys av hvordan Muhammed tolket den. Kilden til å vite hvordan Muhammed fortolket den, finnes i Hadith-litteraturen. Hadith får derfor en svært sentral plass hos muslimene. I praksis bygger muslimene (særlig sunna-muslimene) sin tro og lære på to kilder, nemlig Koranen og Hadith. Begge disse kildene har sitt opphav i profeten Muhammed. Hele islams troverdighet står og faller dypest sett med hvem Muhammed var og hvem han var profet for.
Er islam en fare?
Det spørsmålet må svares med et ubetinget ja. Islamsk fundamentalisme representere en av de mest militante, intolerante og brutale bevegelser i verden i dag. I en rekke deler av verden blir kristne hardt forfulgt og undertrykket av muslimer. Etter islam lære er det legitimt å bruke vold for å utbre religionen, og det gjøres i sterk grad i land som Sudan, Nigeria, Filippinene og mange andre steder.
Etter muslimsk tankegang er det å være en vantro mot Allah et hån mot ham. Allah har skapt alt og alle og har følgelig rett på alle menneskers tro og hengivenhet. Fundamentalistiske muslimer vil også at islams hellige lov, kalt sharia, skal følges i alle land hvor muslimene er i flertall. Dersom mennesker med en annen tro i disse landene protesterer mot dette, er vold, krig og forfølgelse et faktum.
Islam er en aggressiv og brutal religion i sitt vesen. Det er ikke uten grunn at den er kalt for sverdets religion. En viktig grunn til at kristne forfølges, er at de kristne ofte holder meget fast ved sin tro og ikke godtar muslimsk dominans og religiøs intoleranse.
Muslimers hat mot jødene, har en lang historie. Det fører for langt å gå inn på mye av det her. Allerede Muhammed opplevde spenninger mot jødene, og Koranen inneholder følgelig en rekke anklagende ord mot dem. Jødene er et lumsk folk, som fortjener straff og død.
Dersom vi skal konsentrere oss om krisen i Midtøsten, er kjernen i den opprettelsen av staten Israel. Problemet med landet Israel er at det i hele tatt eksisterer. Israel skal være Allahs land etter den arabiske mentaliteten.
Jødeland var under tyrkernes herrevelde underlagt islam, og slik skal det være fremdeles. Israel er det eneste ikke-muslimske området i hele Midtøsten og Nord-Afrika, og utgjør bare 0,2 % av det totale landområdet. Med disse 2 promiller er 2 for mye, når Israel egentlig skal være Allahs land.
Ut fra Bibelen er det liten tvil om at kampen om Israels land, har med selve endetidsdramaet å gjøre. Rom 11 sier at hele Israel skal blir frelst. Det at Israel blir frelst, skal føre til de vidunderligste følgene for hele verden.
En forutsetning for at Israel skal bli frelst, er at folket på nytt er samlet i sitt hjemland. Når folket er samlet i landet, vil løftene i Guds ord bli oppfylte. Satan, som står Gud og alle mennesker imot, vil prøve å hindre oppfyllelsen av løftene. Det gjør han ved å egge opp særlig den arabiske verden mot Israel. Israel må utraderes fra kartet.
Men han vil ikke lykkes. Guds Ord står fast. Så lenge striden i Midtøsten dypest sett er en åndelig strid mellom denne verdens fyrste og Jakobs veldige, kan vi ikke forvente noen politisk løsning på konflikten. En endelig fredsløsning vil komme når Fredsfyrsten selv, Jesus Kristus setter sine føtter på Oljeberget og frelser Israel.
