Fra ”Åndskampen i himmelrommet”.
Af Dag Risdal.
(Side 84-88)
[Selve] Navnet Elias betyr "Min Gud er Herren!" - et rikt og levende vitnesbyrd midt i en åndelig forfallstid. Hele hans livskall bestod i den tjenesten å føre sitt folk tilbake til den levende, Israels Gud. Som en oppsummering av hans livsverk, lyder det: " ... Og han satte i stand Herrens alter, som var nedrevet" (1. Kong 18,30).
Denne ene setningen sier mye om en profets livsverk! Det må ha vært en betydelig åndsmakt med Elias, siden det lyder om døperen Johannes: "Han skal gå foran ham (Jesus) i Elias' ånd og kraft .... Han skal berede for Herren et vel skikket folk" (Luk 1,17).
Å sette i stand Herrens alter - som var nedrevet - var ingen enkel sak i den åndssituasjonen som da rådet. Men selve navnet Elias - "Min Gud er Herren" - var uten tvil med å bevisstgjøre kallet for ham i den forfallstid han gjennomlevde. Hele hans liv og tjeneste bestod i å føre et frafallent folk tilbake til Ordet og til Herren. Det var hans livsverk: "Han satte i stand Herrens alter, som var nedrevet" (1. Kong 18,30).
Plutselig står han der - med sitt djerve og sterke budskap til den ugudelige kong Akab (1. Kong 17,1). Mye har gått foran som vi ikke kjenner til. Men det er rimelig å anta at Herren har gitt ham opphold ved et "ørken-universitet" - før han trer frem for den frejdige kong Akab. Den som skal være et redskap for den levende Gud, må ha vært i stillhet før han trer i aksjon.
Det er underlig å tenke på at Elias måtte være 3½ år i stillhet - før han kunne sette folket på valg: "Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Dersom Herren er Gud, så følg ham! Og dersom Ba'al er det, sa følg ham! (Ba'al står her som et bilde på tidsånden). Men folket svarte ham ikke et ord" (1. Kong 18,21).
Akkordens ånd er av Satan - det klare standpunkt er av Herren! Å halte mellom sannhet og 1øgn mellom lys og mørke - er livsfarlig. Folkets taushet er et uhyggelig tegn på den åndelige tilstand. De var så smittet av Ba'aldyrkelsen og dens vesen, at de bare stod der uten å svare. De fattet ikke alvoret. Dette må ha vært et forferdelig øyeblikk for Herrens profet. Men spørsmålet blir til syvende og sist ikke hva folket på Elias' tid svarte, men hvor står vi i åndskampen?
Dette er aktuelt. I dag er det lite reaksjon mot alt det nye som føres inn i Guds rikes arbeid! Det er ufattelig taust iblant oss. Vår kristen-generasjon har falt i søvn. Noen sier ifra, men de er ikke mange. Men slike "røster" får det ikke lett. Mange slo av der de skulle ha stått fast! Én uttrykte det slik: Alle går i dekning, men Satan går frem! Det åndelige forfall var uten tvil større på Elias' tid enn på Josvas tid. Men hvordan er situasjonen i dag?
*
Profeten fulgte med i tiden - og han var orientert om åndskampen. Derfor kan han spørre: "Hvor lenge vil dere halte til begge sider?” Profeten merket en åndsmakt i folket, men med et annet fortegn enn i Guds ord.
Elias var uten tvil bevisst på å stå i åndelig strid. For her gjaldt det striden mellom Kristus og Satan. Her var ingen nøytral sone mulig: "Den som ikke er med meg, han er imot meg. Og den som ikke samler med meg, han sprer" (Luk 11,23).
Nå kunne Elias umulig legge ned sine våpen. Nå dreide det seg om liv eller død - frelse eller fortapelse - både for ham selv og for folket. Men Elias var også et menneske - under samme kår som vi (Jak 5,17). Han kom derfor med et hjertesukk midt i kampen: " ... Jeg er den eneste av Herrens profeter som er blitt tilbake, ... " (1. Kong 18,22)
Én tilbake. Det kan være tungt å stå alene i den åndelige strid. Men det kan også være en velsignelse. Men faren er at Satan kan skyte inn tvilens piler hos den som står alene i åndskampen. Det ville være underlig om ikke slike tanker streifet Elias. Ikke en gang Obadja våget å stå ved Elias' side i den avgjørende stund!
Én mann med Gud ved sin side - er en majoritet! Slik er det blitt sagt. Den Herren setter alene, er han selv meget nær! Dette fikk Elias erfare nå. For nå skulle Gud selv felle dom i denne sak: "Den Gud som svarer med ild, han er Gud" (v 24). Og dette gikk folket med på. Elias mente det slik at den Gud som svarer med ild, han er den eneste Gud! For Elias var saken avgjort på forhånd!
Ba'als-profetene skulle ha den fordel at de fikk velge først, siden de var flest (v 25). Det som nå skjer i fortsettelsen, avdekker på en uhyggelig måte hedenskapets tomhet og fortvilelse! For å si det kort: "Men det hørtes ingen røst, og det var ingen som svarte" (v 26). Dette er summen av all avgudsdyrkelse til aIle tider: Ingen røst - intet svar! På den måten står Karmel som en protest fra Elias mot Ba'al! Elias våget å stå alene - fordi han var viss på seier i åndskampen mot Ba'al! I tillit til Herren setter han alt på ett brett. Derfor er han rolig og sindig i alt han sier og gjør.
Men så gjenstår hovedsaken, nemlig gjenreisningen av Herrens alter! "Da sa Elias til folkemengden: Kom hit til meg! Hele folket kom da bort til ham. Og han satte i stand Herrens alter, som var nedrevet" (1. Kong 18,30).
Å stå i åndskamp innebærer til alle tider to viktige ledd: et oppgjør med det falske og sataniske og en istandsettelse av det ekte og guddommelige!
Det som Elias gjorde var å samle folket omkring en ruin - restene av et alter - der det tidligere var blitt ofret til Herren. Det hele kunne se smått og hjelpeløst ut, men i virkeligheten var det en åndelig reformasjon!
*
Noe meget viktig skal vi merke oss her: Elias bygde ikke et nytt alter - noe som ville være mer naturlig og vekke folkets interesser. Nei, han gjenreiste det gamle alteret, det som folket hadde revet ned og som de ikke så noen verdi i.
Martin Luther gravde opp igjen "de gamle brønner" - da han vendte tilbake til rettferdiggjørelse av troen alene - som var blitt nedstøvet under Romerkirken. Hele åndshistorien vitner om at all sann fornyelse består i å vende tilbake til begynnelsen - som er Ordet (Jesus), se Joh 1,1-3.
Her møter vi den Elias som ikke kunne gå på kompromiss. Elias tok ikke hensyn til menneskelige innvendinger. Han levde for Guds ansikt. Folkets fornyelse - på Elias' tid - i likhet med all sann fornyelse måtte komme ved å vende tilbake til HAM som er begynnelsen (Åp 22,13).
Elias stod virkelig i åndskamp. Og Herren sendte ild (1. Kong 18,38). Som en konklusjon på dette avsnittet kunne vi si: Måtte Herren gi oss nåde til å skjære gjennom alle falske toleranse-ideer i tiden og til å markere et klart standpunkt - og ta det helt! Men så var det intet mindre enn Israels åndelige arv det stod om.
