Rettferdiggjørelsen.

Fra "Jeg vet på hvem jeg tror"
Af Carl Fr. Wisløff.
(Afsnit 23, side 93-96)

«Vi holder for at mennesket blir rettferdiggjort ved troen, uten lovgjerninger.» Rom. 3,28. Slik har Paulus samlet den bibelske lære om rettferdiggjørelsen i en kort sum. Denne er med rette blitt kalt for den viktigste i he1e vår kristne tro. Den er «det lærestykke som kirken står og faller med». (Luther.)

For å forstå det som Skriften forkynner om rettferdiggjørelsen, vil vi aller først se hva som menes med selve ordet «rettferdiggjøre». Slik som ordet lyder på vårt språk, kunne en nærmest tenke det skulle bety: Å gjøre rettferdig, å forvandle en urettferdig så han blir rettferdig. - Men det er ikke meningen med det bibelske uttrykk.

I Skriften betyr ordet: Erklære for a være rettferdig. Ordet er et juridisk uttrykk, det taler om en domsavgjøre1se, hvorved det blir slått fast at en er rettferdig.

I 5. Mos. 25,1 står det egentlig i grunnteksten: «Da skal dom­merne rettferdiggjøre den rettferdige.» Meningen er at dommerne skal erklære, avsi den dom, at denne rettferdige er rettferdig. I vår oversettelse er det gjengitt med: «De skal dømme den som har rett, å ha rett.»

I 2. Mos. 23,7 står det: «Jeg dømmer ikke en skyldig å være uskyldig.» I grunnteksten står det egentlig: «Jeg rettferdiggjør ikke en skyldig.»

I Det Nye Testamente er det på samme måten. I Luk. 7,29 står det ordrett oversatt: «De (tollerne) rettferdiggjorde Gud.» Gud er i seg selv rettferdig, og meningen kan derfor ikke være noen annen enn at tollerne «ga Gud rett», som det er gjengitt i var oversettelse.

Rettferdiggjøre vil altså si: Erklære for å være rettferdig. Dømme en rettferdig å være.

At Gud rettferdiggjør et menneske betyr altså ikke at Gud gjør dette menneske om, så han blir rettferdig. Det vil bare si at Gud feller den dom at dette menneske er rettferdig i hans øyne. Rettfer­diggjørelsen er en domsavsigelse. Gud setter seg på sin domstol i Himmelen og feller den dom at dette menneske er rettferdig for ham.

Rettferdiggjørelsen er med andre ord en høyst forunderlig domsav­sigelse. For det menneske som står for Gud, er i sannhet ikke rettferdig. Ennå har intet menneske vært funnet ren og skyldfri i Guds øyne, unntatt Jesus selv. Og når vi så dertil minnes at vår Gud er en hellig Gud som hater synd og som ikke kan tåle den minste synd i sin nærhet, ja da blir det i sannhet en merkelig dom Gud feller, når han sier om et menneske at han er rettferdig. Og i Rom. 4,5 settes det på spissen når det likefrem heter at «Gud rettferdig­gjør den ugudelige». Gud erklærer at den ugudelige er rettferdig i hans øyne.

Hvordan skal dette forstås?
Bibelen gjør det ganske klart for oss. Den forkynner oss at denne underlige domsavgjørelse har sin meget bestemte grunn. Og grunnen er Jesu stedfortredende forsoning.

Gud kan ikke uten videre erklære at et syndig menneske er rett­ferdig og velbehagelig i hans øyne. For mellom Gud og mennesket står en streng dommer: Guds lov. Og loven peker på vår skyld:

Ikke har vi levd det hellige liv som vi skyldte å leve; og ikke kan vi sone den straff for vår synd som vi skulle for å gjøre alt godt igjen. Loven er den store skilsdommer mellom Gud og mennesker.

Men så trer en annen frem for Guds domstol. Det er Jesus. Over­for ham har loven intet å si. For Jesus svarer i ett og alt til Guds hellighets fordring. Han er Guds Sønn, den enbårne, som han har velbehag i.

Men Jesus er en ting til: Han er vår stedfortreder. Og nå har Jesus gjort vår sak god. Gud dømte en gang en annen forunderlig dom, han dømte den uskyldige å være skyldig. «Han som ikke visste av synd, ble gjort til synd for oss.» 2. Kor. 5, 21.

Jesus har sonet og betalt var skyld. Og Jesus har levd et hellig liv etter loven i vårt sted; derfor sto han seierrik opp av graven på den tredje dag.

Og når så synderen står for Guds domstol, står Jesus ved hans side. Og Gud feller den dom, at likesom en gang vår synd ble lagt på Jesus, så skal nå Jesu rettferdighet legges på synderen. Gud til­gir synderen all hans synd og skyld, og erklærer at han for Jesu skyld er hellig, ren og rettferdig i Guds øyne.

Pontoppidan sier: Rettferdiggjørelsen består i at den treenige Gud av bare nåde, for sin domstol frikjenner en sann botferdig og troende synder både fra synden og dens fortjente straff, og derimot tilregner ham Kristi rettferdighet, ja anser ham i Kristus som om han aldri hadde syndet.

Grunnlaget for rettferdiggjørelsen (det vil altsa si: rettferdig-erklæringen) er altså ikke synderens rettferdighet, heller ikke hans løfter om å gjøre det bedre i fremtiden. Grunnlaget er bare Jesus Kristus og hans rettferdighet. Gud ser på stedfortrederens rettfer­dighet som om den var synderens. Se Fil. 3, 9: « - og finnes i ham (Kristus), ikke med min rettferdighet, den som er av loven, men med den som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen.» Som et gammeltestamentlig vitnesbyrd, som er oppfylt i Kristus, leser vi Es. 61, 10: «Jeg vil glede meg i Herren, min sjel skal fryde seg i min Gud, for han har kledd meg i frelsens kledebon, i rettferdighetens kappe har han svøpt meg.»

Det som her er nevnt, er meget viktig i den kristne sjelesorg. Den syn­der som står fortapt i seg selv for Gud, vil gjerne se etter om det ikke skulle være noe i ham selv som han kunne stole på. Han finner intet, og så blir han enten fortvilet, eller han søker å innbille seg at det er noe like­vel i ham som han kan bygge på. Han har overgitt seg til Gud, det er da noe? Han har tatt sin beslutning, han er med andre ord ikke en slik gjen­stridig synder som han var før, han er blitt et annet menneske - er ikke dette noe å peke på?

La det være sagt med stort ettertrykk: Intet menneske har noe i seg selv å møte opp med hos Gud, uten synd og skyld. Rettferdiggjørelsens grunn er å søke på Golgata.

Troen har under rettferdiggjørelsen den rolle a være et middel. Det er ikke slik å forstå at troen er grunnlaget for rettferdiggjørel­sen. Troen er bare en tom hånd, som tar imot gaven. Vi blir ikke rettferdiggjort på grunn av vår tro, men ved vår tro.

Når det står i Rom. 10,9 at «dersom du i ditt hjerte tror, så skal du bli frelst,» så må vi ikke oppfatte dette ordet på samme måten som når det heter: «Dersom du holder budene, skal du bli frelst.» I siste tilfelle er det tale om en virkelig betingelse; hvis du holder budene til punkt og prikke, skal du bli frelst. Men den be­tingelsen har ennå intet menneske oppfylt.

I førstnevnte tilfelle er det derimot ingen betingelse vi har for oss; meningen er bare: «Frelst blir du på den måten at du tror på Jesus.» Det er en lignende for­skjell som mellom disse to setninger: «Dersom du arbeider, får du lønn,» - og: «Dersom du drikker vann, blir du utørst.» I den første av disse setningene tenkes det på en ytelse, en betingelse. I den andre setningen er det annerledes, der sies bare: Utørst blir du på den måten at du drikker vann.

I Rom. 10,5-13 taler Paulus om forskjellen mellom «rettferdigheten av loven», og «rettferdigheten av troen». Om den førstnevnte heter det: «Den som gjør disse ting, skal leve ved dem.» Den som altså vil rettferdiggjøres ved loven, dvs. ved sin egen fromhet og sine egne gjerninger, han søker den rettferdighet som skal gjelde for Gud i noe han selv er og gjør. Og det vil atter si at han må anstrenge seg og søke denne rettferdighet ved iherdig arbeid. Rettferdigheten er da alltid langt borte fra ham, og han må søke etter den uten noen gang å kunne nå den.

Men med «rettferdigheten av troen» er det annerledes. Den taler ikke om noe vi skal gjøre, og vet ikke noe om å søke rettferdigheten langt borte. Den sier tvert imot at rettferdigheten er ganske nær; den er oss så nær som ordet i din munn og i ditt hjerte.

Denne rettfer­dighet skal nemlig ikke først erverves ved strev og arbeid, den er allerede for hånden, den er nemlig Jesu rettferdighet. Syndenes for­latelse er for hånden i Guds hjerte, for verden er fullkommen for­likt med Gud ved Jesu soningsdød. Ordet som vi hører og leser be­vitner dette for oss, derfor er rettferdigheten deg alltid så nær som ordet er deg nær. Bibelordet som du leser, ordet som du hører eller tenker på, ordet om din frelser og forsoner, - dette ord er deg jo ganske nær; og nøyaktig så nær deg er også den rettferdighet som gjelder for Gud.

I rettferdiggjørelsen skal loven med dens bud og forbehold hol­des helt utenfor. Bare evangeliet skal få lyde her. Den angrende synder skal tilskyndes å høre evangeliet, og bare evangeliet.

I tilslutning til en uttrykksmåte som var vanlig i senmellomalderen sier Luther: I brudekammeret (menneskehjertet) skal bare brudgommen (Kris­tus) være sammen med bruden (den troende). Loven dundrer på døren og vil inn, men må bli stående utenfor. Den troende kan nemlig si: Jeg vet vel at jeg er en synder, som loven sier. Men jeg holder meg til Kristus, han er min rettferdighet for Gud. I ham er jeg rettferdig.

Rettferdiggjørelsen er noe som skjer når et menneske kommer til troen. Men det er viktig å legge merke til at det vi kunne kalle rett­ferdiggjørelsens vilkår gjelder for hele kristenlivet. Av nåde, ved tro, og for Jesu Kristi skyld, blir et menneske rettferdiggjort. På samme vilkår lever han siden for Gud, og ved de samme vilkår skal han omsider bli frikjent i Guds siste, store dom.

Vi synger om dette:

«Ved hvert flyktig åndedrag,
og når jeg skal dø en dag,
når til ukjent land jeg går,
når jeg for din domstol står:
Klippe, du som brast for meg,
la meg skjule meg i deg!»
(Rev. Landstad nr. 321).