Fra Arnehelgeteigen.weblogg.no/
19.oktober 2007.
Av Arne-Helge Teigen.
"Dere er jordens salt! Men om saltet mister sin kraft, hva skal det da saltes med? Det duger ikke lenger til noe, uten til å kastes ut og tråkkes ned av menneskene." Matteus 5,13.
Jesus sammenligner sine disipler med salt. Dere er jordens salt sier han. Dette viser oss hva Jesus mener om den betydningen kristne mennesker har for den verden vi lever i. Hvorfor bruker Jesus akkurat saltet for å vise de kristnes forhold til verden? Jo, saltet ble som vi vet brukt til å konservere kjøtt. Kjøttet har det i seg at det går inn i en forråtnelsesprosess så snart det er dødt. Det ligger jo i selve naturen. Forråtnelsesprosessen kan ikke stanses uten at det kommer til noe som har en sterkere kraft i seg, en kraft som hindrer forråtnelsen. I saltet er det en slik kraft.
Dette forholdet kaster lys, både over den betydning kristne mennesker har i verden, og over den verden vi lever i. Verden er som et slikt kjøttstykke som går i forråtnelse. Det er med andre ord noe i verden som mennesker ikke kan stanse eller hindre, en forråtnelsesprosess som gir seg utslag i kulturelt forfall, i at menneskets synd får overtak og preger samfunnet. Det er bare en ting som kan hindre denne forråtnelsesprosessen. Det er saltet, og Jesus sier altså at det er de som tror på ham som er dette saltet.
Vi har lett for å tenke at det er på grunn av de kristnes samfunnsengasjement, at de er salt i verden. Jeg vil gjerne få sagt at det som foregår av slikt engasjement kan være godt og av stor betydning. Likevel må vi merke oss at det faktisk ikke er hva kristne foretar seg i samfunnet eller i verden ellers som Jesus taler om her. Han taler ikke om hva de kristne skal gjøre, men han taler om hva de er, i forhold til verden. Fordi de tror på ham er de salt i verden, hvem de enn er, og hva de enn har av mer eller mindre betydningsfulle arbeidsoppgaver. Å være salt i verden er vi, i kraft av troen, ikke i kraft av hva vi gjør.
Dersom vi ser litt nærmere på den funksjon saltet har når det brukes til å konservere kjøtt, forstår vi dette bedre. Saltet strøes utover ett kjøttstykke og fordi det har en underlig kraft i seg gjennomtrenger det hele kjøttet, og forhindrer forråtnelsen ved sin tilstedeværelse. Fordi saltets kraft virker av seg selv skjer dette. Men teksten peker her på noe viktig: Saltet kan miste sin kraft. Det kan bli slik at dets virkning ikke lenger er der. En kan bruke så mye kraftløst salt en vil, men likevel ikke få den ønskede virkning.
Det svarer til det som skjer når kristne mennesker mister saltets kraft i sine liv. Da kan vi ha så mye aktivitet vi vil, og så mange planer vi vil, og likevel oppleve at virkningen uteblir. Den verden som skulle bevares, går videre mot forråtnelse, tross all den aktivitet som utfoldes. Når kristne ikke har saktets kraft i seg vil ikke forfallsprosessen i samfunn og kultur hindres.
Dette er alvorlig. For det mangler da virkelig ikke på kristen aktivitet og samfunnsengsjement i dag. Det er en del salt, spredt utover, og det ransakende spørsmål blir: Hvorfor fortsetter likevel den utvikling mot forfall som vi er vitne til? Jesus minner oss her om hva som er en avgjørende grunn til dette. Saltet kan miste sin kraft. Hva mener Jesus med det?
Vi som er kristne har lett for å tenke feil om dette med kraften. Vi har lett for å tenke at den kraft som skal til er en kraft som skal gjøre at vi føler oss mer sterke, utholdende og kraftfulle som kristne. Det mangler sannelig ikke på de som påberoper seg slik kraft heller, men heller ikke deres engasjement endrer bildet av den samtid vi lever i. Vi må derfor spørre igjen: Hvem er det Jesus sier er jordens salt, og hva vil det si å være salt, hva består saltets kraft i, egentlig?
La oss se på sammenhengen der disse versene er hentet fra i Matteus evangeliet. Leser vi versene før vår tekst, ser vi at Jesus taler om de som er fattige i Ånden, de som sørger, de som er saktmodige, og de tørster etter rettferdighet. Han taler videre om de som er rene av hjertet, og om de som forfølges fordi de tror på ham. Disse er salige sier Jesus. Det betyr, han anerkjenner disse som sine barn. Disse som Jesus beskriver som små og maktesløse i forhold til verden sier han er jordens salt! Dere, sier Jesus, som har det slik, dere er jordens salt. Da forstår vi vel at den kraft som Jesus her taler om ikke er noe de kristne får deponert i seg selv. Det er heller ikke en kraft som de kan hente ut av seg selv. Det er tale om en helt annen kraft. Hva er det for en kraft Jesus taler om?
For å finne hjelp til å svare på dette spørsmålet skal vi stanse for to steder i Paulus sine brever, nemlig Filipperbrevet 3,7-10 og 2. Korinterbrev 12,9. I Filipperbrevet 3 forteller Paulus om sitt personlige forhold til Jesus. Han forteller åpent om hvordan han ser på seg selv, og om hvordan han vurderer sine egne forutsetninger og krefter. Sett fra en menneskelig synsvinkel hadde Paulus mye å komme med, han hadde blant annet levd ulastelig etter loven, og han hadde datidens beste teologiske utdannelse. Menneskelig sett var han en fremragende person på alle måter. Når det gjelder alt dette ser vi likevel en merkelig dobbelhet i Paulus liv.
På den ene side brukte han alt det han hadde og var i sin tjeneste for Gud. På den andre side var han overbevist om at alt dette han hadde i seg selv var betydningsløst, dersom han begynte å stole på det, i stedet for på Jesus. Derfor var Paulus livredd for å stole på seg selv og sin egen kraft. Ja ? å gjøre det er ikke bare farlig for Paulus, det er livsfarlig for en kristen, for en organisasjon eller en kirke. Når det skjer, mister vi nemlig den kraft Gud gir, saltets kraft som hindrer forråtnelsen i verden. Paulus skriver at han akter alt sitt eget for et tap. Overfor Jesus ville han ikke vise til sin egen rettferdighet, sine egne bedrifter, sine evner eller fortrinn. Jeg vil heller være skjult i Jesus, skriver Paulus?. ?finnes i ham ikke med den rettferdighet jeg får av loven, men med den jeg får ved troen?. Det ville Paulus, for å kunne kjenne kraften av Jesu oppstandelse, og samfunnet med ham i hans død og lidelser, kan vi lese.
Hvordan får en kristen kraft? Jo ved å leve slik med Gud som Paulus her foreskriver. I Jesus eier jeg en som har betalt alt det jeg egentlig skylder Gud. Ved å se inn i dette, hvile i det, og ved å la det Jesus gjorde for meg alltid komme først i mitt liv, kommer også saltets kraft, som Jesus taler om inn i mitt liv.
Paulus taler om dette også andre steder i sine brever. For eksempel i 2. Korinterbrev 12,9. Her forteller Paulus om en annen erfaring fra sitt liv sammen med Jesus, en erfaring som viser hvordan Guds kraft kan virke gjennom ham. Det han sier vil kanskje overaske mange. Paulus forteller at han i lengre tid har vært plaget av en lidelse. Han sier ikke hva denne lidelsen består i, men legger ikke skjul på at den hindrer ham i hans tjeneste. Han har fått det han kaller en torn i kjødet, noe ondt som holdt ham nede og som gjorde at han fikk erfare sin kraftesløshet. Paulus ba derfor Gud ta bort dette som plaget ham og begrenset ham. Men Herren gjorde ikke som Paulus ba ham om. Han tillot derimot at Paulus fikk beholde sin lidelse.
Dette var en hård opplevelse for Paulus, men han lærte noe av det. Han lærte fordi Gud gav ham et svar på hva som var hans hensikt med å la ham ha denne lidelsen. Min kraft fullendes i skrøpelighet, sa Herren til Paulus. Hva fører så det til for Paulus? Jo, han bøyer seg for Guds vilje, og så sier han ?Jeg vil rose meg av min svakhet for at Kristi kraft kan bo i meg. Paulus måtte altså gjøres svak, for at Kristi kraft skulle bo i ham. På bakgrunn av det vi nå har skrevet kan vi vende tilbake til spørsmålet vi stilte ovenfor. Når mister saltet sin kraft? Svaret er at vi mister Guds kraft når vi blir sterke i oss selv, når vi begynner å stole på oss selv i stedet for på Jesus. Vi er redde for å bli svake, men vi burde være enda mer redd for å bli sterke. For når vi blir sterke i oss selv så mister vi Guds kraft og da kan ikke lenger Gud bruke oss.
Jeg frykter for at dette kan være tilfelle for mange i dag. Det er ikke bare på grunn av at vi kristne har så lett for å prioritere feil, og ikke ta oss tid til å være sammen med Jesus, at vi mangler kraft. Jeg frykter rett og slett for at Jesus ikke lenger får førsteplassen i livene våre. At det vi skal være og gjøre for ham kommer før alle andre ting i livene våre. Da blir tingene satt på hodet, og da må vi ikke undres over at saltet ikke fører til noen virkning. Det saltet som mister sin kraft duger ikke til annet enn å tråkkes ned, sier Jesus. Det er hårde ord, og jeg har undret meg over hva dette ordet kan bety.
Jeg tror det betyr at det forholdet mellom verden og de troende som Jesus ville skulle være der blir snudd opp ned, når saltet mister sin kraft. Så lenge de kristne er små i seg selv og lever i Jesus som sin frelser, vil de også merkelig nok ha den kraft i seg som fører til at verden overvinnes. Men når de mister sin kraft blir det motsatt. Da vil verden trenge inn i blant de kristne, da vil verden begrep om hva som er rett og galt ta makten, verdens tenkning vil overta i kristelig arbeid, verdens moral, verdier og tanker om rett og galt vil prege de kristne og føre dem bort fra Jesus. La oss be om at denne utvikling som er så tydelig i dag, må snu. La oss vende oss til Gud.
