Fra Arnehelgeteigen.weblogg.no/
5. marts 2010.
Af Arne Helge Teigen.
Dersom vi leser Bibelen med oppmerksomhet, ser vi snart at den er annerledes enn andre bøker. Den er spesiell, blant annet fordi det liksom ikke finnes grenser for hva den kan si oss noe om. For eksempel forteller Bibelen oss om hvordan himmel og jord ble til, og den gir oss forklaring på hvorfor det er synd og ondskap i denne verden. Den taler om fortid og fremtid, og om enkeltmennesker på en slik måte at deres tanker og liv blottlegges. Fremfor alt gir Bibelen seg ut for å si oss sannheten om Gud.
Dette viser oss at Bibelen sprenger de grenser for kunnskap og erkjennelse som vi mennesker er bundet av. Når vi leser den, beveges vi derfor til å ta stilling til det den sier. Da står vi i virkeligheten overfor to muligheter. Enten må vi anse Bibelen for å være en bok som viser hvordan mennesker i en fjern fortid har tenkt - eller diktet - om Gud, historien, skapelsen og mennesket. Eller vi kan akseptere Bibelen som en bok som ikke har sidestykke, og undersøke hva den selv lærer oss med hensyn til hva vi skal tro om den. Da vil vi finne at Bibelen gir seg ut for å være Guds ord og Guds budskap til menneskene.
Vi finner en rekke utsagn i Bibelen selv som viser at den gir seg ut for å være Guds ord. Et eksempel er Mat 1. 22 - 23, som handler om Jesu fødsel. At Jesus skulle fødes, omtales her som en oppfyllelse av det "som Herren hadde sagt ved profeten". I den forbindelse vises det til Jes 7.14.
Det er viktig å merke seg at det er det skrevne ord i Jesajaboken som her betegnes som Herrens tale, altså de ord som vi kan finne og lese i Det gamle testamentet. Leser vi i Apg 28. 25, ser vi noe tilsvarende. Her siteres Jes 6. 9 - 10: "Rett talte Den Hellige Ånd ved profeten Jesaja til deres fedre da han sa. Gå til dette folk og si ...". Her ser vi at ord som er skrevet i Det gamle testamentet, blir betraktet som Den Hellige Ånds tale - og - fordi Den Hellig Ånd er Gud, må det forstås som Guds tale.
Noen vil kanskje si at det kun er Det gamle testamentet som omtales som Guds ord i Det nye testamentet. Det er imidlertid en feiltagelse. Dette ser vi særlig klart i 1 Tess 2. 13 der apostelen Paulus skriver følgende: "Da dere fikk det ord som vi forkynte, tok dere imot det, ikke som et menneskeord, men som det i sannhet er, som et Guds ord, som virker med kraft i dere som tror".
Det er også eksempler på at det skrevne ord i Det nye testamentet omtales som Guds ord. For eksempel skriver Paulus følgende: "Hvis noen mener at han er en profet eller en åndelig, la ham da erkjenne at det jeg skriver til dere er Herrens bud". 1 Kor 14, 3
Noe annet som bekrefter at Det nye testamentet betraktes som Guds ord på lik linje med Det gamle testamentet, er apostlenes bruk av uttrykk som "Hellig Skrift", "Skriftene", eller "Skriften". I den jødiske tradisjon ble disse uttrykkene brukt som betegnelse på de skriftene vi finner i Det gamle testamentet, og i 2. Peter. 3. 15 ser vi iat apostelen Peter bruker betegnelsen "skriftene" på det som apostelen Paulus har skrevet. Dermed setter han Paulus sine skrifter på lik linje med skriftene i Det gamle testamentet.
I Bibelen finner vi også avsnitt som på direkte måte sier oss noe om hva slags bok Bibelen er. Det er særlig disse ordene som må legges til grunn, når det skal utvikles en lære om Skriften. Et grunnleggende skriftord her, er 2. Tim. 3.16: "Hele Skriften er inspirert av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet".
Uttrykket som her er oversatt med "Skriften", er i jødisk tradisjon betegnelse på de skrifter som tilhører den gammeltestamentlige kanon. Det som sies her, er derfor at de gammeltestamentlige skrifter er inspirert av Gud. Som vi så ovenfor, blir imidlertid også de nytestamentlige gitt samme status som skriftene i Det gamle testamentet. Det må bety at både Det gamle og Det nye testamentets skrifter må betraktes som Guds inspirerte ord.
Gud har gjennomtrengt Bibelens ord med sin Ånd og sin personlighet. Og, fordi Skriften er inspirert, taler Gud selv til oss gjennom dens ord og overbeviser oss om at dens budskap og lære er sannheten. Gjennom Bibelen taler Gud, både om historiske hendelser og om seg selv. Han taler om hva han tenker og vil med oss mennesker, derfor er frelsens budskap det sentrale i Bibelens lære.
Dette bør være avgjørende for hele vårt forhold til Bibelen, for hvordan vi leser den, og for hva vi tenker og tror om den. Bibelen kan ikke studeres som om den var litteratur som kun er skrevet av store diktere eller religiøse tenkere. Den må mottas og leses som Guds tale og budskap til menneskene.
