Fra Lov&Evangelium.
Nr. 2 og 3 - 2010.
Av Carl Fr. Wisløff.
Da Carl Olof Rosenius døde i 1868, var han kjent over hele Norden som evangelisk predikant og sjelesørger. Hans blad «Pietisten» hadde en utbredelse langt ut over det vanlige for den tid.
Det emnet jeg vil si litt om, er vel valgt. Rosenius var sjelesørger. Han var kommet til tro i et miljø hvor personlig sjelesorg var alminnelig praktisert, og han hadde selv fått hjelp av erfarne sjelesørgere. Han ble stadig oppsøkt av mennesker i sjelenød.
Emnet er meget omfattende. En kan trygt si at alt Rosenius skrev har et sjelesørgerisk sikte.
Hele tiden er tonen personlig, inntrengende, siktet inn på de dypeste lag i personligheten hos den som leser det han har skrevet. Dermed er det sagt at vårt emne ikke kan belyses omfattende i en kort artikkel. Vi må nøye oss med å ta frem noen sentrale synspunkter hos sjelesørgeren Rosenius.
Hva sjelesorg er
Men hva forstår vi med uttrykket sjelesorg? For Rosenius skal sjelesorgen ved Guds ord føre mennesker til Jesus og dermed til frelse og evig liv. Alt er innsiktet på det helt avgjørende: Frelse eller fortapelse, himmel eller helvete. Anfektelsens nød er ikke langt unna: Står jeg i nåde hos Gud?
Forholdet til Guds ord er selve kjennetegnet på at en er blitt en kristen. «Det sanne kjennskap til Kristus viser seg derved at Kristus blir det for oss som Skriften sier at han skal være, og at han virker det i oss som Skriften sier at han skal virke».
Bibelen som autoritet
Avgjørende for denne sjelesørgers holdning og praksis er hans dype overbevisning om at Bibelen er Guds ord. Å møte Rosenius i sjelesorg vil si å møte Guds ord. La oss slå opp boken – la oss se hva Ordet sier – slike ord og vendinger går stadig igjen. Når Guds ord har talt – og det vil for Rosenius si: når vi har sett hva Bibelen sier – er saken avgjort.
Denne holdningen inntar han alltid, hvem det så er han for anledningen vender seg til. Verdslige og uomvendte mennesker godtar ikke at Bibelen er Guds forpliktende tale til oss, og kan man da bruke Bibelen som autoritet overfor slike? Ja, hva ellers, mener Rosenius: det er Ordet som selv må overbevise et vantro menneske, ingen annen og intet annet kan gjøre det. Og dessuten, om ikke noen annen bøyer seg for Guds ord, må sjelesørgeren i hvert fall vise at han gjør det.
Nå er det ikke så ofte Rosenius i sine skrifter vender seg til uomvendte og likegyldige folk. Hans adressater er åndelig engasjerte mennesker. Vakte og søkende, eller troende, men anfektede sjeler – slike er det han vender seg til. Men uansett hvordan den åndelige tilstand er hos dem han ser for seg: det er i alle tilfelle Bibelen som må få utrette det som er nødvendig, intet annet duger. Men Guds ord kan: «Ser vi ikke for våre øyne dette, hvordan en guddommelig kraft, gjennom Ordet, kan vekke syndere, opplyse, rense, helliggjøre og bevare dem til evig liv, midt under de vanskeligste forhold?»
Menneskets totale syndeforderv
Ulykken er imidlertid at mennesket har vanskelig for å tro Guds ord og stole på det. Her berører vi et nytt hovedpunkt i Rosenius’ forkynnelse og sjelesørgeriske sikte: Han har et mørkt syn på den menneskelige natur. Han inntar her det typisk lutherske standpunktet, det Luther selv har uttrykt slik: «Arvesynden er en så dyp fordervelse av naturen at ingen fornuft kan fatte den, men det må tros ut fra Skriftens åpenbaring» (Schmalkaldiske art. III).
Så heter det f.eks. i en av de tidligste artiklene i «Pietisten»: «Alt menneskelig er svakt, vaklende, usikkert, omskiftende, som fornuft, følelse, tanke og omdømme» (1. årg. 1842). Slik begynner han. En undres jo om ikke en oppbyggelig artikkel med slike åpningsord har vakt motforestillinger hos en og annen av leserne. Men for Rosenius var den bibelske sannheten om syndefallet og dets følger en overmåte viktig sak, som forkynneren og sjelesørgeren ikke måtte tie om. Gang på gang vender han tilbake til dette.
I årgangen 1851 kommer en rekke artikler med slike overskrifter: Syndefallet og dets følger. Oppreisningen og det første evangelium. Solgt under synden. Rosenius behandler disse svære spørsmål ut fra en fast overbevisning om at Bibelens første kapitler forteller det som faktisk har funnet sted. Menneskets synd var ulydighet mot Guds bud – sammen med den hovmodighet som slangen fristet til: Det ville bli som Gud. Og dermed ble alt ødelagt. I stedet for barnlig tillit til Gud, sammen med gleden over å få være hos den kjærlige Far, kom det angst og skrekk overfor ham, «sammen med en forferdelig forvirring i tankene, og blindhet og ondskap i hjertet». Guds bilde i sjelen er borte, og i stedet er kommet «et fryktelig djevelbilde».
Ingen guddommelig gnist
Rosenius’ sjelesorg går ikke ut på å finne en guddommelig gnist i mennesket, en rest av det opprinnelige gode, noe som en kan utløse, levendegjøre og utvikle. Her er det intet å bygge på. Menneskehjertet elsker ikke Gud, men flykter fra ham, mens det i stedet elsker synden.
Dette er noe av det siste vi mennesker er villige til å innrømme, hevder Rosenius. Faktisk har vi lettere for å tro at Guds Sønn ble menneske, enn å ta til oss den lærdommen at vi er ganske solgt under synden, ute av stand til å gjøre Guds vilje med det rette alvor. «Det går lang tid, og det koster mange harde og engstelige kamper, før man innser hvor nødvendig det er å ta til seg læren om menneskets dype fordervelse». Hvorfor er denne erkjennelse så nødvendig og hvorfor er dette punkt et så dypt sjelesørgerisk anliggende? Jo, fordi ingen lærer rett å tro på Gud og på nåden i Kristus, før han har oppgitt all tro på seg selv og sine muligheter til å elske Gud. Disse tankene kommer Rosenius ofte tilbake til.
Du kan ikke tro
Av naturen tenker menneskene nemlig helt annerledes. Å tro, det kan jeg saktens – bare jeg vil. Vanskeligheten består bare i realiseringen av mine egne forsetter. Til det kan jeg nok trenge guddommelig bistand; men å tro, det kan jeg selv. – Nei, sier Rosenius, det kan du ikke. Guds ord og Ånd må gjøre det underverk med deg at du tror.
Ikke så verdifull
En kan vanskelig tenke seg noe mer fremmed for moderne religiøsitet enn Rosenius’ forkynnelse på dette punkt. Lenge har det nå vært vanlig å si at «du er verdifull, gå ikke med et negativt selvbilde, si ja til deg selv». I grunnen har allmennreligiøsiteten tenkt slik til alle tider, men nå er det vel ikke fritt for at også kristen sjelesorg har overtatt noe av denne tonen. Rosenius ville – som alle eldre tiders åndelige veiledere – ha avvist en slik tankegang. Ikke en gang på det rent menneskelige planet – uten direkte relasjon til gudsforholdet – ville han ha lyttet til tanken om det uendelig verdifulle mennesket. For mennesket er en fallen skapning. Guds kjærlighet til oss er absolutt uten grunnlag i noe som helst annet enn hans egen ufattelige, grenseløse kjærlighet.
Lov og evangelium
Rosenius er her sterkt motivert av den lutherske forståelse av Guds ord som lov og evangelium. Guds lov er hans krav til oss, hans dom over våre synder, og hans rettferdige fordømmelse av syndere. Guds evangelium er hans forkynnelse av syndenes forlatelse, barnekår og salighet for Jesu Kristi skyld, uten vilkår, uten forbehold. Loven er Gud i hans anklage og dom. Evangeliet er Gud selv i hans tilgivelse og rettferdiggjørende nåde. Det finnes ikke gnist av nåde i loven; der krever Gud alt. At mennesker «ved Guds hjelp» gjør så godt de kan, er ikke tilstrekkelig til å redde noen fra den fortjente straff og fordømmelse. – Men det finnes heller ikke noen reservasjon, intet minimumskrav, intet forbehold i evangeliet – intet annet enn tilsigelse av syndenes forlatelse og guddommelig kjærlighet for Jesu skyld. – Dette er et gjennomgangstema hos Rosenius. Henvisninger til hans skrifter er overflødig, man vil finne disse tankene over alt.
Absolutt fortapt
En av de første store artiklene i «Pietisten» 1842 handler om Guds lov. Ut fra Bibelens ord viser Rosenius at Guds lov sikter på å vise mennesket at det er absolutt fortapt og fordømt i seg selv. Det ulykkelige er at mennesket vil misbruke Guds lov, idet en søker «å gjøre loven til en rettferdighetsvei»: Når man med Guds hjelp gjør så godt en kan, må vel Gud ta imot meg! Men nei, slik er det ikke. Guds lov krever hel og full rettferdighet og hellighet. Ingen består overfor Guds lov. Lovens siste ord til synderen er derfor: Du er fortapt. Når den erkjennelsen går opp i hjertet, er en moden til å fatte evangeliet om tilgivelse for Jesu skyld.
Betalt en høy pris
Forsoningen i Kristus er grunnlaget for vår frelse og hovedsaken i Guds ords budskap til menneskene. En kan ikke på riktig måte veilede mennesker til fred med Gud uten å vise til den dyre pris som måtte betales for vår frelse. All vanlig religiøsitet tenker annerledes.
Kristi stedfortredende død for våre synder, og hans rettferdighet som blir tilregnet oss ved troen, er grunnlaget for vår tro og vår visshet om å stå i nåde hos Gud.
Som sjelesørger er Carl Olof Rosenius opptatt av å vise bekymrede mennesker at de eier en urokkelig nåde hos Gud: Ved troen på Jesus er jeg Guds barn, og eier en stadig tilgivelse for mine synder. Bekjente synder fordømmer meg ikke. Om jeg kjenner meg sterk eller svak, har jeg samme nåde hos Gud. Mine svingende og sviktende følelser har ingenting å gjøre med grunnen for min stilling som Guds barn. Det er for Jesu skyld Gud elsker meg.
Evangeliet til anstøt
Dette synspunkt dukker tidlig opp i Rosenius’ produksjon, og gjentas stadig vekk. I 1842 kom artikkelen «Et stykke av anstøtsstenen på Sion». Teksten er Luk 20:18: «Hver den som faller på denne stenen, skal bli knust». Evangeliet er i menneskers øyne ikke bare ufattelig, men direkte anstøtelig, fremholder Rosenius. Man fatter ikke, og det ugjenfødte hjerte vil heller ikke fatte, at Gud i kraft av Sønnens fullbrakte verk er forsonet og elsker synderen, så han får komme som han er. Tross all svakhet og alt som ennå henger ved av synder, er den som tror, hellig og ren i Guds øyne, i kraft av Lammets blod.
Både fornuften og den religiøse følelse reagerer mot dette. Den smitten sitter dypt i oss, at frelsen i det minste delvis skal være min egen prestasjon. «Her blekner Kaifas og skjelver av hellig vrede, river i sønder sine gode prestelige klær og roper: Kjetteri, kjetteri! For Kristus vil alltid være en anstøtsten og forargelsesklippe for den som går fortapt. Men den som vil frelse sin sjel, la ham besinne seg på hva Herren har sagt», skriver Rosenius.
Nåden i Guds hjerte
Den sjelesørgeriske betydning av disse bibelske tanker, er en sterk overbevisning hos ham. For hvor ofte ser en ikke at et menneske begynner å leve det kristne liv, men etter en tid gir det opp. Hvorfor? Fordi en ikke makter det. «Kristendommen kan være god nok, men ikke for meg». Hvor befriende å åpne seg for den erkjennelse at Gud vil ha syndere inn i sitt samfunn, og at den som tror på Jesus har liv og verdighet i ham!
Dette har Rosenius også sunget om, nemlig i sin sang «På nåden i Guds hjerte». Dens enkle budskap er at en kristen bare opplever svingende og sviktende følelser så lenge en bygger på «nåden i mitt hjerte», det vil si nådevirkningene i mitt erfaringsområde. Det sjelesørgerisk forløsende budskap er derfor at jeg har min glede, trøst og fred i Jesus, og at denne klippe ikke rokkes av mine varierende opplevelser og erfaringer. «Den tid vi var uvenner, vår Gud forsonet blev. Om enn jeg intet kjenner, jeg tror Guds gavebrev».
Rosenius møtt med kritikk
Denne sterke betoningen, og det frie, betingelsesløse budskap om syndenes forlatelse vunnet ved Jesu død, er for mange mennesker blitt en befriende erkjennelse og en kilde til glede og frimodighet. (…) Men fra annet hold ble «den rosenianske vekkelse» møtt med kritikk. På strengt pietistisk hold fryktet mange at resultatet måtte bli en overfladisk tro uten alvorlig syndserkjennelse og uten brudd med synden.
Det nye menneske
Men her vil vi peke på den overmåte sterke vekt Rosenius alltid la på troen og den nye fødsel. En har ikke forstått ham i det hele tatt, om en ikke har sett dette sentrale anliggende i hans forkynnelse. Den nye fødsel skjer ved at troen tennes i hjertet ved evangeliets ord når synderen i sin nød får se Jesus, og all lengsel vendes mot ham, da skjer i samme øyeblikk noe helt nytt – det kommer et nytt sinn, et nytt åndelig lys, en ny kjærlighet, en ny retning i hele hans vesen.
Ved forsoningens blod er alle synder sonet og all gjeld betalt. Det kan en lese over alt hos Rosenius. Men troen på dette er ikke en ren tankeoperasjon – den blir til ved et under, den er selve den nye fødsel, det nye menneske.
Det gamle menneske
Men dette nye menneske, med dets kjærlighet til Jesus, er ikke alene i menneskehjertet. Der finnes også det gamle menneske, det som Det nye testamente kaller «kjødet» (Gal 5:17). Og det er ikke blitt forandret ved et menneskes omvendelse, det vil alltid være seg selv likt. «Kjødet, eller det gamle hjertet og hele den adamittiske natur, er en uuttømmelig kilde til alt ondt og djevelsk. Det vil alltid den gale veien, er fullt av onde lyster og begjæringer, som er like antennelige som krutt».
Kjødet kan ikke helliggjøres
En kristen vil ofte føle seg maktesløs overfor alt det onde han kjenner på. Kan jeg være en kristen når jeg har slike onde tanker og lyster i mitt eget sinn? Rosenius’ sjelesorg overfor slike går alltid ut på å vise ut fra Bibelen at «kjødet» er ondt, og at det ikke kan helliggjøres. Men Guds Ånd står imot kjødet, og denne indre kamp mellom kjød og Ånd blir derfor – rett sett – et kjennetegn på en kristen. Det nye sinn sørger mest over seg selv og sin onde natur. Og en kristen ber derfor om å bli bevart i ydmyk selverkjennelse, for det er de hjelpeløse Jesus er kommet for å frelse. Rosenius understreker alltid at troens vesen og funksjon består i å ta imot hva Gud gir. «En kristen er død for loven» (Gal 2:19). «Se, dette er det evige liv, når jeg er død for loven, når jeg ikke vet av noen lov som kan dømme meg, ingen gjerning som gjør meg salig, ingen synd som tilregnes meg – ja, når jeg ikke vet av annet enn troen på Guds Sønn».
Hellig hverdagsliv
Det er slike tanker som har fått mange til å si at kristenlivet hos Rosenius får et vesentlig passivt preg. Enkelte kritikere har til og med ment at han var en antinomist (en som ikke vil gjøre bruk av Guds lov). Men det er en misforståelse. Han avviser strengt slike kristne som tror at Gud skal utføre helliggjørelsen mens vi er helt passive. Nei, «apostelen sier: Bruk all flid!» Det er som med bonden, sier Rosenius i sammenhengen. Bonden vet at han ikke selv kan få et strå til å vokse; likevel bruker han flittig de midler Gud har gitt oss for at det skal bli en god høst. Den hellighet Rosenius har for øyet er «hverdagshellighet ». Søylehelgenenes selvherlige hellighet har han ingen sans for. Det hellige liv består i hverdagens tjeneste. Her viser han til boken om De ti bud, spesielt forklaringen til det fjerde bud. Der er påvirkningen fra Luthers teologi svært tydelig.
Falsk åndelighet avsløres
Det er Rosenius’ sjelesørgeriske sikte som får ham til å tale så sterkt om vår egen svakhet. Rett nok er slike tanker fremmede for en allmennreligiøs tankegang. I denne er ens egen menneskelige svakhet selvsagt en både erkjent og beklagelig sak, men så gjelder det å finne utveier til å overvinne svakheten. Rosenius tilhører derimot den sjelesørgeriske tradisjon som finner en forløsende erkjennelse i dette at hemmeligheten i det kristne liv er å vente alt av Jesu nåde og ingenting av seg selv.
Altfor mange har aldri sett seg selv som fortapte syndere, klager Rosenius, derfor er de aldri blitt grepet av Jesu store kjærlighet. De er opptatt av sin egen åndelighet. De holder seg til Jesus for den åndelige rikdom de venter av ham, men Jesus selv er ikke hovedsaken for dem. Men dette er den fineste fariseisme som eksisterer, mener Rosenius – det er «den adamitiska självhelighetsnatur» hvis dypeste interesse er deres egen fromme kristne personlighet. Det er «dem» de elsker. Men dette er «skjøgekjærlighet», skjøgen elsker de gaver en mann gir til henne, men bruden elsker mannen. Den frelste sjel elsker Jesus. «Själva heligheten skulle vi älska egentligen för Herrens skull».
Selvprøvelse
Troens rette forhold til Jesus er selve hovedsaken. Her finner vi det som skiller Guds nådebarn fra religiøs og menneskelig sett gode, men uomvendte og ugjenfødte mennesker. Utrettelig minner Rosenius om dette avgjørende punkt, og vel å merke: Han bruker det til å kalle oss alle til selv-prøvelse.
Ja, for selvprøvelse er noe en bekjennende kristen aldri må glemme. Vi har sett hvordan Rosenius kan tale sterkt om frimodig tro og glad visshet om å stå i nåde hos Gud. Men ingenting ville være mer misforstått enn om en tok dette for å være en overfladisk tillit til at «alt er vel med meg». Om dette skriver Rosenius i 1846: «Grener i Kristus som skal kastes bort, gjester ved bryllupet som har tatt imot innbydelsen, men likevel blir kastet ut, jomfruer som har gått ut for å møte brudgommen, men som ikke får komme inn i bryllupssalen – akk, hva er dette?»
Mange mennesker er religiøse, alvorlige og rettskafne, men de er likevel ikke på rett vei. Dette er «de slags religiøse mennesker som med større eller mindre alvor, iver og gudfryktighet, likevel bare går i sin egen rettferdighet. De har aldri kjent sin synd, aldri blitt avkledd sin egen fromhet og ikledd en annens, nemlig Kristi rettferdighet. De har aldri kunnet erkjenne av hjertets ydmykhet: Jeg er frelst og salig, hellig, ren og god i Lammets blod».
Det avgjørende punkt
Troens rette grunn i Jesu fullbrakte verk – dette er det avgjørende punkt. Her skilles veiene, her åpenbares forskjellen mellom religiøse mennesker og frelste, benådede syndere. I dette synspunkt samles alt: Her blir vi selv avkledd all vår egen rettferdighet, her blir vi ved troen forenet med Jesus og får stå i hans rettferdighet for Guds ansikt.
Kilden til helliggjørelse
Denne tro på frelsen av nåde for Jesu skyld er også den rette kilde til et liv i helliggjørelse. Bare i Jesus har jeg nåde hos Gud, og bare i Jesus har jeg kraft til å leve som han vil.
En kan samle det hele i dette ordet, som på en måte gir oss Rosenius i en sum: «Jeg ville så inderlig gjerne at mitt kristenliv skulle være fullkomment, og jeg har bedt Gud mer om dette enn om noe annet. Men gjelder det min salighet, sier jeg så: Jeg vil ikke ha noen annen rettferdighet enn min Herre Jesu Kristi rettferdighet. Holder ikke mitt kristenliv prøven, så holder min Herre Kristus».
--------------------------------------------------------
Fra boken «Fullfør din tjeneste», Lunde forlag, 1993.
Utvalg/undertitler ved I.G.
